Stavanger vil kjøre over LIK

 

 Lørenskogs keeper Jürgen Penker bør stålsette seg. Orker ikke backene hans å stå imot Stavangers plan, vil han ganske raskt lure på hva som traff ham.

 

Svar: Lars Peder Nagel, Christian Dahl Andersen, Ryan MacMurchy, Martin Strandfeldt med veldig mange flere.

 

Stavanger-trener Petter Thoresen kommer i NM-finalen best av syv kamper mot Lørenskog ikke til å vike fra planen som gjennom hele sesongen har gjort seriemesteren nær uslåelig. De angriper på bred front, det vil si ved å bruke mange spillere. Fra alle kanter, det vil si fra alle posisjoner.

# Lørenskogs trener David Livingstone matchet i semifinalene et fåtall spillere hardt, og lot slik jeg ser det alt for mange sitte og se på; spillere som kunne tvunget Vålerenga i  kne lenge før LIK gjorde det.

Tilbake til Thoresens taktikk: Mest av alt går Nagel & co motstandermålet.

Slik Vålerenga gjorde da de vant 4-2 i første semifinalekamp mot Lørenskog og Jürgen Penker – på Lørenskog – for to uker siden.

Kamikaze-hockey. Men ikke hodeløs. Bare kraftfull.

Shay Stephenson, Blake Evans, Steffen Thoresen (sønn av faren sin) og backen Patrick Coulombe – pang, pang gjennom Lørenskog-backene og bokstavlig talt inn i målgården til Penker.

# Rett på. Med puck. Uten puck. Det er Stavanger i et nøtteskall.

Ikke minst i overtallspill. Resultatet av det kan du lese i statistikken, under PP. Ingen andre er i nærheten av å score like mange mål med en eller to spillere flere på isen enn motstanderen.

Tim Kunes, Ryan MacMurchy, Lars Peder Nagel, Martin Strandfeldt og Christian Dahl Andersen. Det skal kløkt og fysisk utholdenhet og styrke til for å utstå Stavangers første overtalloppstilling. Den andre også.

Vålerenga orket ikke holde det offensive trykket opp, trener Espen Shampo Knutsen hadde ikke nok spillere å ta av, og de hadde spilt syv kamper mot Storhamar i kvartfinalen.

For Stavangers er det motsatt. De setter motstanderen under kraftigere press ettersom kampen lider, og enda mer hvis de ser at motstanderen virkelig lider. Stavanger vant tre av fire sisteperioder mot Lillehammer i kvartfinalene, inkludert spilleforlengelsen i kamp tre – og 3-0 i fjerde og avgjørende 6-4 på bortebane.

Stavanger måtte ikke mer enn å gå på lavt gir i kvartfinalen og vant fire på rad i semifinalen. Den siste bataljen kostet litt, men ikke mer enn at Thoresens viktigste oppgave gjennom hele sluttspillet og foran finalene har vært å holde trykket og intensiteten – fysisk og mentalt – oppe under alle treningsøktene.

Stavanger har slått Lørenskog i alle fem seriekampene denne sesongen.

Riktig nok bare én gang med flere enn ett mål, og kampene har vært relativt målfattige. Lørenskog hadde kanskje fortjent å vinne en eller to.

Men jeg tror historiens første NM-finale for Lørenskog kan komme til å arte seg like brutal.

I semifinalen forrige sesong vant Stavanger 4-2 i kamper. Nå kan det like godt bli som for Stavanger mot NM-gullvinner Sparta i 2011. Med motsatt fortegn, for å si det slik: 4-1 i kamper til Petter Thoresens winning machine.

Hvordan kan det bli annerledes?

1) Jürgen Penker må senke snittet for innslupne mål ytterligere, fra 1,6 på 10 kamper hittil i sluttspillet til en redningsprosent på, tja – et par prosentpoeng høyere enn solide 93,1 i statistikken nå.

2) Stavanger-keeper Ruben Smith (2,41 i snitt) må bli offer for en fullstendig kollaps, toppscorer Martin Strandfeldt likeså (han har scoret i alle åtte kamper i sluttspillet).

3) Tommy Jakobsen (41) og resten av Lørenskogs backer må spille like gjerrig, balansert og effektivt som om de alle var Detroit Red Wings’ Nicklas Lidström (41), og toppscorer Kenny Corupe (7 mål og ”logisk” matchvinner i sjette og avgjørende kamp mot VIF) må score på alle sjansene han får.

4) Lars Peder Nagel må plutselig få for seg at han heller enn å bore nesa inn i Penker vil slå seg ned i rundvantet.

5) Petter Thoresen går av som trener på dagen mandag formiddag.

 

Som du ser, alt taler for at siste NM-finale går 11. april (kamp) – ikke 17. april (kamp 7).

 

# Det er ikke slik at det blir spill mot et mål. Neida, Lørenskog har mye å by på foruten østerrikske Penker.

Mats Frøshaug (5 mål/3 målg på 10 kamper) var dominant et par kamper og 1-0 i overtall i kamp seks mot Vålerenga viste en del av hans potensial. Han har imidlertid en tendens til å falle ned på et litt for lavt laveste nivå, gjerne i annen hver kamp. Men – se opp for Frøshaug.

 

Lars Erik Spets. Det holder med Lars Erik Spets.

 

James Sixsmith – 13 målpoeng på 10 kamper.

 

Og så kan Martin Laumann Ylven snu kampen hvis han vet å holde seg i skinnet, og ikke holde seg i skinnet –hvis du skjønner hva jeg mener? Utlikningen til 2-2 da det gjensto 33 sekunder av midtperioden i kamp fire er noe av det jeg sikter til.

# Interessant kamp i kampen: Den mellom Lørenskog og Stavangers VM-aktuelle spillere.  En skadefri Henrik Solberg er mer enn god nok til å kapre den sjette backplassen til mesterskapet i Stockholm om en måned. I så fall på bekostning av Tommy Jakobsen, som da eventuelt vil bli syvende back – på bakgrunn av prestasjonene hans så langt i sluttspillet (for høy risiko).

Peter Lorentzen har hatt en slags fast landslagsplass, i kraft av farten og bevegelsesradius. Den kan ryke nå fordi bredden på løpersiden – som holder VM-nivå – nærmest over natten er blitt mye større.

Morten Ask er med som løper igjen, ikke krise-back som i fjor. Patrick Thoresen har i motsetning til i fjor sagt ja til VM.

Lørenskogs spillesmarte Frøshaug likner Frøshaug i VM 2008, Mats Rosseli Olsen (Frölunda) har Lorentzens kvaliteter pluss pluss, Jonas Oppøyen (Vålerengas beste/mest utholdende i semifinalen), forrige VMs reserver Andreas Martinsen (Lillehammer/for lite spilletid for sent i Slovakia) fra Lillehammer og Tommy Kristiansen, nå i HV 71 og sikkert med fra mesterskapets start denne gangen

Hva kan Christian Dahl Andersen og Martin Laumann Ylven tilby i denne konkurransen?

Jeg tror ikke Oppøyen eller de to sist nevnte kommer med. Oppøyen har i nær dobbel forstand  vokst voldsomt siden jul og er spillertypen landslagssjef Roy Johansen digger. Christian Dahl Andersen kan jo score mål. Det er alltid sårt savnet, tross det punktets VM-heving i fjor.

Laumann Ylven kan skape ugang og endre et fastlåst kampbilde med sine 105 kilo +.

Men deres bidrag blir nok for smale sammenliknet med det konkurrentene kan utrette mot Sverige, Russland, Tsjekkia, Tyskland osv i Globen de to første ukene i mai.

# Treningslandskamper kommende torsdag og fredag mot Sverige på Jordal, NM-finaler dagen før og etter. Mer ishockey enn den vanlige publikummer orker å se og fordøye. Men alt sammen veldig spennende som bakgrunn for hvorfor ting gikk som de gjorde – i midten av april og mai.

Herved anbefalt: hockeybloggen.vg.no

Ut i kulda – Larsen het i Vålerenga

Kenneth Larsen ble kastet ut i kulden av Lørenskog for to måneder siden. Nå er han så het i Vålerenga at eks-klubben kommer til å skjelve i buksene – hvis NM-semifinalen går til en syvende og avgjørende kamp fredag.

Kenneth Larsen fyller 36 år om to uker. Han har vunnet åtte kongepokaler med Vålerenga. Den siste i 2009. Da scoret han 1-0 og ble matchvinner – som back – mot Sparta på Jordal Amfi.

Deretter gikk han til Lørenskog.

Da Vålerenga-trener Espen Knutsen hentet ham tilbake i slutten av januar i år, rett før overgangsvinduet stengte, stusset jeg litt. Hva hadde Kenneth Larsen gjort siden overgangen som kunne forsvare en retur, blant andre på bekostning av lyn-talentet Magnus Hoff (18)?

Espen Knutsen svarte at Larsen var gull verd i garderoben, og ville være det da det stundet mot sluttspill.

Han fikk rett.

Fra kulda på Lørenskog og inn i varmen der han så å si er vokst opp.
Larsen er het nå.

Kenneth Larsen scoret det matchvinnende 3-1 målet i den første NM-semifinalen mot Lørenskog, og matchvinnende 1-0 da Vålerenga gjorde det igjen mandag .

Slo Lørenskog på deres hjemmebane.

Det vil si Kenneth Larsens, inntil nylig, hjemmebane.

Kenneth Larsen har scoret to mål på 12 kamper i NM-kvartfinalene mot Storhamar og semifinalene mot eks-klubben. Begge mot Lørenskog. Begge avgjørende. Begge på bortebane. Vinner Vålerenga igjen onsdag kveld på Jordal Amfi, vil slaget om retten til å spille NM-finale mot seriemester Stavanger stå i ishallen på Lørenskog fredag kveld.
Er det nødvendig å si mer – enn Kenneth Larsen?

Nå skal jeg selvsagt være forsiktig med å spå. Strengt tatt burde jeg som Drillo avstå med argumentet om at jeg ikke er spåmann.

Jeg tippet Sparta som NM-gullvinner, fordi jeg trodde Spartas spillere skammet seg såpass over nedturen etter dobbeltgullet i fjor at sluttspillet ville være en kjærkommen sjanse for revansje – som de ville gripe begjærlig.

Det gjorde de ikke. Ingen av dem, er jeg fristet til å påstå.

Jeg skrev foran forrige kamp Lørenskog-Vålerenga at Lørenskogs keeper Jürgen Penker er bedre enn Vålerenga Patrick DesRochers. Det mener jeg imidlertid fremdeles, selv om DesRochers reddet akkurat den – den: Christian Thygesens fra skrå vinkel med rett fatning etter 17.50 – og sto på hodet de siste 10-15 minuttene da Lørenskog-spillerne (de få som blir sluppet utpå av trener David Livingstone) hentet fram desperasjonen Vålerenga hadde knekt dem med i 45 minutter.

Okey, og litt kløkt: Vålerenga spiller smartere og med en viss plan, ikke minst defensivt; Lørenskogs eventuelle plan glimrer med sitt fravær.

Og det bringer meg tilbake til saken: Penker kan ikke noe for at medspillerne han burde fått hjelp av, ennå har til gode å tenke at det kunne være lurt. Nemlig å gjøre sin egen keeper god, istedenfor å gjøre motstanderens god.

Sist syntes jeg DesRochers reddet det han burde redde, pluss noen til som han strengt tatt bør redde når det står en finale på spill.

Penker ble altså ikke gitt sjansen til å gjøre det samme. Snarere tvert imot. Det er bare å se hva som hendte foran Jonas Oppøyens 2-0 da Vålerenga spilte i undertall. Først skulle James Sixsmith føre – som om det var det glade 80-tall – pucken ut av egen sone, deretter fikk Oppøyen skyte, og deretter fikk han lov til å fange opp returen fra Penker.

Tomt mål.

Ikke Penkers skyld.

Trangt Vålerenga-mål: DesRochers ære, men også utespillernes fortjeneste. For å bruke Jonas Oppøyens ord etter kampen: Vi har bedre backer enn Lørenskog.

Og til slutt et par ord fra Kenneth Larsen etter den kampen, Shampos garderobemann: Oppøyen er god nok for VM; se på’n, han er en skikkelig ”grinder”, sa Larsen.

Han har rett i det. Men jeg er redd landslagssjef Roy Johansen har litt for mange av den typen, som er bedre enn Oppøyen, til at Larsens første påstand skal bli oppfylt. Men for all del. Oppøyen – med sluttspillets stiligste skjegg?? – er Vålerengas beste poengplukker etter 12 sluttspillkamper: Fire mål og fem målgivende pasninger.
Ikke dårlig for en som også er god til å stange og klenge – og bane vei for Kenneth Larsen.
Lørenskog? Lørenskog må ta Vålerenga på Jordal i kamp nummer seks. På hjemmebane gjør de det ikke, så lenge Larsen finner fram til parkeringsplassen bak Metro-senteret.
PS! Ga Lørenskog 70/30-sjansen til å vinne sist. Gir dem 55/45 sjanse til seier foran kamp seks. Men da må Mats Frøshaug opp på det nivået han var sist Lørenskog vant på Jordal, og Lørenskog som lag ta innover seg at de må spille som Vålerenga for å ta seg til NM-finalen for første gang i klubbens historie.

Desperasjon – Shampos eneste håp

Det er minst tre ganger så mange gode grunner til at Lørenskog tar seg til NM-finalen allerede mandag kveld, som at Vålerenga skal klare å utsette sesongavslutningen et par dager.
Jürgen Penker.
Lørenskogs keeper har vært et knepp bedre enn Vålerengas Patrick DesRochers. Ikke bare statistisk, men også teknisk og fysisk. I alle fall slik det har sett ut fra mitt fugleperspektiv på pressetribunen (som vel egentlig ikke er verd navnet hverken på Jordal eller Lørenskog, men det er en helt annen sak).

Da Lørenskog lot til å ha glemt alt som hadde fått dem i førersetet i fjerde kamp lørdag, reddet østerrikeren dem fra flaue forsmedeligheter. Et par grådige slurv som kunne resultert i de mest lattervekkende selvmål, blant andre.
Alt gikk fryktelig tregt og sikkerhet først og fremst var langt i fra det Tommy Jakobsen & co lot til å ha fremst i pannebrasken.

Det var vågale pasninger over alt, og helst ikke i banens lengderetning. Mats Frøshaug, James Sixsmith og Marius Trygg vartet riktignok opp med lekre saker etter tre og et halvt minutt (DesRochers god redning) – men så var det et hardt kjempende Vålerenga for resten av pengene.

Eller i alle fall i første periode i kamp fire.

2-0 – helt til Patrick DesRochers ga en dårlig retur, og fikk null hjelp til å redde opp glippen da Lørenskog-backen Nicolai Bryhnisveen kom stormende midt i banen. Uten at Vålerenga som forsvarsspillere la merke til det.
2-1 – da det for Vålerenga del helst ikke burde vært det (1.03 før første pause).
Deretter var det – bortsett fra nesten selvmål i starten av 2. periode – mye Lørenskog, som åpenbart hadde skjønt hva som sto på spill. James Sixsmith kunne utliknet til 2-2 lenge før Martin Laumann Ylven gjorde det i 2. periode (men da reddet DesRochers ypperlig ved sin venstre stolpe).

I perioden i mellom sto Penker stødig da Vålerenga hadde en rekke overtallspill, 5 mot 4 og 5 mot 3. Og det er nettopp det som er stikkordet for Penker.

Stødig; ikke de store faktene. Men han står der og gjør seg stor, som da Magnus Hoff (Vålerengas kvikkeste akkurat nå?) kom ”alene” fra litt skrå vinkel mot Penker etter at Laumann Ylven hadde hatt en stor sjanse i motsatt ende.

Magnus Hoff traff ikke mål. Jeg har en mistanke om at Penker nærmest tvang ham å skyte utenfor.

1) Penker.

2) Mats Frøshaug – har tatt rollen som hærfører igjen, slik han allerede i VM 2008 viste at han hadde talent for. En del vidunderlig frekke valg og frispillinger sist. Med samme trykk i steg og tanke, er han mannen Vålerenga absolutt må stoppe allerede i midtsonen på Lørenskog i kveld.

3) Marius Trygg – kvikk som i gamle dager. Gjør rekka Frøshaug, Sixsmith, Trygg til det den er: Lørenskogs beste.

4) Martin Laumann Ylven – trengte antakelig matchstraffen (han ikke skulle fått) i første kamp. Mer balansert i nærkampspillet nå. Treffer motspillerne bedre enn vantet og pleksi’n. Det åpner for egne målsjanser også, og snertent skudd (2-2 sist en perle).

Vålerenga?
1) Desperasjon – og verdien av den skal ikke undervurderes. Avgjørende ishockeykamper vinnes gjerne i ren skjær desperasjon.
Problemet for Espen Shampo Knutsen er at han ikke har så mange spillere som kan tvinge den fram. De er skadet eller sjuke så å si alle mann. Det må bli Blake Evans, Steffen Thoresen, Jesper Hoel, Cato Cocozza, Magnus Hoff, Kenneth Larsen, Jonas Oppøyen, Simen Viker Brekke (god/pigg sist), Daniel Sørvik – ja, og det er vel det.
Og Patrick Coulombe, som må spille i 35 minutter igjen.
Men klarer han det på desperasjonsgiret?
Er svaret ja, vinner Vålerenga i kveld – fordi Lørenskog fremdeles er litt softe (som i 1. periode i kamp fire og ved en del andre anledninger) og Jürgen Penker ikke klarer stå i mot kamikaze-Vålerenga a la første kamp da Vålerenga vant (ved å styrte/tvinge inn alle målene fra to centimeter).

2) Et punkt to som taler for Vålerenga? Nei, jeg tror ikke det…det måtte være at Espen Knutsen enda en gang klarer å matche/coache mannskapet så godt som bare han kan i sine beste stunder.
Det er det.
70 prosent sjanse for Lørenskog-seier, 30 for Vålerenga.

Spillerne og dommerne er like dårlige

Vålerenga mot Lørenskog i sluttspillsemifinalen er som en dårlig såpeopera der alle forsøker å dolke hverandre i ryggen og sutrer som om kampene gjaldt et oppgjør om spann og spade i barnehaven.
Spillere og trenere skylder på dommerne, motstanderen og forbundet, mens dommerne legger skylden for elendigheten på spillerne. Alle som om de kom fra forskjellige planeter med onde hensikter, og ikke spiller på samme lag – det som kan kalles «til beste for norsk ishockey”.

I den første semifinalen på Lørenskog jaget hjemmelagets VM-aktuelle Martin Laumann Ylven alt som rørte på seg fra start. Han traff mer eller mindre det han siktet på. Helst mindre, inntil Vålerengas Daniel Sørvik ble liggende og dommer Ole Stian Hansen mente taklingen kvalifiserte til ”takling mot hodet”.

Det gjorde den nok ikke.
Men det var en logisk utvisning, i den forstand at Ylven – kjent for det samme i svenske Linköping – så klart i forkant hadde gitt til kjenne hva han var ute etter. Nemlig uten respekt for motstanderen å gi ham en smell som i alle tilfeller – hvis han treffer med sine hundre kilo – innebærer bye bye play off.

Dommerne hadde ham på radaren, for å si det slik.

Det var imidlertid merkelig at det var dommeren lengst unna villstyringen som fanget opp ugjerningen. Ole Stian Hansen så hva som skjedde, hans hoveddommerkollega Ove Lütchke som sto mye nærmere krasjen bak Vålerenga-målet så den ikke.
Det gjorde Laumann Ylven rasende.

Så rasende at han fikk matchstraff og Lørenskog måtte spille 10 minutter med én spiller færre enn motstanderen på isen.

 Ole Stian Hansen følte seg truet – ikke fysisk og verbalt, men likevel – av digre Ylvens oppførsel. Ylven mente at det var lite truende ved den. Disiplinærutvalget mente åpenbart at han hadde grunn til å protestere på Hansens første avgjørelse og lot nåde gå for rett med hensyn til den andre.
Ylven kan spille igjen torsdag i kamp nummer tre, etter én kamp utestenging.

Sett på bakgrunn av Vålerenga-spiller Shay Stephensons tre kamper for å slå kølla opp i ansiktet på Lillehammers Alexander Reichenberg i siste seriekamp foran NM-kvartfinalene, burde Ylven fått like mange hvis Ole Stian Hansen hadde vært på høyden.

Det var han ikke. Hansen var imidlertid tilbake i full vigør to dager senere.

Sammen med kollega Eirik Hansen idømte han 140 utvisningsminutter i semifinale nummer to i best av syv serien på Jordal Amfi. Han var ikke blitt skyggeredd, kan man si. En stund kvalifiserte alt til utvisning, før de to lot alt passere – for så å bestraffe nærkamper som er tillatt i basketball.
Eksempler:

# Lørenskogs VM-aktuelle backveteran Tommy Jakobsen (40) sto helt stille, med begge skøytene plantet i isen – men ble utvist for interference da en Vålerenga-spiller søkte seg mot ham.

# Samme sak med Vålerenga-back Logan Stephenson, som nesten prøvde å flytte seg da Lørenskogs Thomas Jordhøy snudde på en femøring i rundvantet med pucken og kjørte nesa inn i brystet på Stephenson. Han er vanligvis både uvøren og udisiplinert. Men akkurat i det tilfelle var han så disiplinert at han burde fått skryt – av dommerne.
Men den sorten – skryt av motstanderen, dommerne og gjensidig høflig ydmykhet – er det fint lite av i erkerivaloppgjøret. Det er mest kjefting og smelling og ufinheter. Lørenskog-trener David Livingstone ville ”ta opp” 10-minutteren to dager tidligere med dommer Hansen da han kom bort til ham for å framsi tradisjonelle ”lykke til” før kampstart i kamp to, klubbens sportssjef Atle Olsen fant ingen grunn til å si ”ok, vi beklager hvis dommer Hansen følte seg truet” da hockeykanalen TV 2 tok opp saken dagen etter matchstraffen – og på Jordal barket spillerne sammen etter at kamp to var slutt.

Hver minste bagatell blir forstørret ti tusen ganger, på og utenfor banen.

Av alle som er involvert.

Det går selvsagt an å si – som Vålerengas trener Espen Knutsen – at slik blir det når dommerne ikke lar spillerne spille ishockey slik sporten er ment utøvd.

Han sier også at slagsmål bør tillates som preventivt våpen mot langt styggere og farligere tildragelser, som takling mot hodet og stikking med kølla – hvilket også kan være til å forstå.

Men så lenge spillerne oppfører seg som nå, har argumentene ingen gjennomlagskraft. De må først strekke seg mot en holdning, innstilling og et nivå der de virkelig prøver å spille ishockey slik at det kan bli oppfattet å likne varemerket ”verdens hurtigste lagidrett”.

Ikke verdens mest tåpelige.
Det bør også lederne bidra til. Ikke som nå, nøre opp under grumset ved alle anledninger.
Okay, ishockey er ikke ishockey uten følelser, temperatur og et stort hjerte. Men den må også ha et element av kalde og klare hjerner, slik Lørenskogs Lars Erik Spets framsto etter skandalekampen som betydde 1-1 i kamper i semifinaleserien.

Kanskje Vesle-Spetsens klare tanke har å gjøre med at han har vært ute i den store verden og spilt VM de siste syv årene. Der vet han at han vil bli mer enn straffet – han vil bli latterliggjort – for dumheter som de hans lagkamerater og gamle lagkamerater syntes hadde noe for seg foran et halvfullt Jordal Amfi.
Og jo da, dommerne holder ikke noe høyere nivå, selv om dommersjef Lars Olav Gaden i ”beste” sluttspillånd 2012 synes å mene i dét han tar sine kolleger i forsvar. De fleste møter til kamp som om det er snakk om et møte med en forhatt eks-kone; det er piggene ut umiddelbart – hvor i opptatt overdrevent kroppsspråk og kompensasjonsdømming som følge av en slags plutselig dårlig samvittighet eller anger.
Den eneste som holder mål er Tor Olav Johnsen. Dommerveteranen er litt kompis, litt ydmyk, klok og passe autoritær. Han hever seg over småligheten. Han er mer erfaren og dyktigere til å lese spillet enn spillerne.

Nå får med andre ord dommerne lære av Johnsen og spillerne av Spets, hvis Vålerenga og Lørenskog ønsker å oppnå det de bør – god PR – når ishockeysporten i Norge har en del flere øyne enn vanlig rettet mot seg.

PS: Nåde dem som kommer trekkende med NHL og slagsmålet før første puck ble droppet mellom New York Rangers og New Jersey Devils som et slags forsvar for tullballet her på berget. For det første var det hundre prosent tåpelig. For det andre er det en, om ikke hundre, grunner til at ishockey er som den er i Nord-Amerika, og at den ikke kan kopieres i Norge.