Hockeysjefen har dårlig tid

 

Etter 3-4 for Frankrike, to treningskamper igjen og bare 12 dager til mesterskapsåpningen mot Sverige i Globen, har landslagssjef Roy Johansen mange brikker han må finne plass til i det store VM-puslespillet.

 

Han har mange usikre kort på hånden.

Kabalen er et stykke unna å gå opp.

Og så videre.

Han har med andre ord dårlig tid.

Det kan høres dramatisk ut. Det er ikke det. Fordi det er en situasjon han er vant med. Men det er et ubestridt faktum. Veldig mye må falle på plass i løpet av halvannen uke før Tre Kronor står på motsatt side av redline i Stockholms storstue klokken 20.15 fredag 4. mai.

 

Det er som det pleier, men tiden er på en måte knappere fordi forventningene er høyere som følge av suksessen i fjor. Norge kom til VM uten Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasen. Jonas Holøs orket bare oppvarmingen mot Sverige, Lars Løkken Østli ble slått ut av VM etter bare noen sekunder i åpningskampen – som 24 timer tidligere hadde fått en lei start ved Pål Grotnes’ vrange lysk.

Og Lars Haugens plutselige innhopp.

 

Alt dette og mer til gikk på nær mirakuløst vis i Roy Johansens favør.

Outsideren Norge ble den store outsideren, snakkisen som holdt et mye høyere nivå enn forutsetningene skulle tilsi. Det holdt helt til kvartfinalen, inkludert seirer mot også Sveits og Østerrike og Frankrike – og nesten uavgjort mot Canada.

Det er det Norge vil bli målt mot nå, og motstanderne vet om Norge før de skal møte dem i VM. Ingen undervurdering a la Sverige, med andre ord. Roy Johansen kan i alle fall ikke regne med det. Selv om blaserte svenske NHL-stjerner heller ikke denne gangen vil lese den norske lagoppstillingen med lupe, så kan de lese: Patrick Thoresen, Mathis Olimb, Anders Bastiansen, Ole-Kristian Tollefsen, Jonas Holøs, Per-Åge Skrøder, Marius Holtet; navn helt i toppsjiktet i europeisk sammenheng.

Mads Hansen, svensk mester.

Disse må med andre ord være helt i orden fra første øyeblikk.

Vil de være det?

Patrick Thoresen var hjemme i St. Petersburg da Norge spilte to kamper mot Frankrike, for å komme seg i form igjen fysisk. Han er nødt til å være i toppform, fordi han vil spille mye (han vil alltid selv, og Roy Johansen vil at han skal det).

Hvem skal han spille sammen med? Per-Åge Skrøder og Marius Holtet? Antakeligvis. Holtet er ikke imidlertid ikke – i motsetning til Thoresen ­- med til Slovakia for å spille de to siste treningskampene kommende fredag og lørdag. Han er hjemme hos kona Sara i Karlstad fordi hun har termin 20. mai. Kommer ikke deres andre barn før over helga, er han på plass i Stockholm før VM-premieren – klar til å dra tilbake hvis fødselen skulle sette i gang.

Han kommer tilbake til VM så fort den er vel overstått. Men det kan som kjent ta litt tid; kanskje en VM-kamp eller to (kanskje kvartfinalen 17. mai?).

Skrøder er det ingen fare med, selv om han sto over kamp én mot Frankrike og ikke var av Skrøder-klasse i kamp to. Det er også grunn til å anta at Mads Hansen vil være sitt vante VM-jeg når han endelig er på plass, selv med jubalongen i Gävle (men hvem skal han han rundt seg?)

Verre er det med Henrik Solberg.

Hans venstre skulder hopper ikke helt ut av ledd. Men når den nesten gjør det, er det selvsagt smertefullt og han må ta en pause (som mot Frankrike i kamp to, tredje periode). Det er likevel ikke det verste. Jeg mener det verste er at han har den å stri med. En back som Roy Johansen vil ha 12-15 minutter ut av i hver kamp, kan ikke kvie seg (ubevisst) for å gå inn i nærkampene sånn eller slik.

Henrik Solberg burde være fjerde-femte back sammen med Alexander Bonsaksen, bak Ole-Kristian Tollefsen, Jonas Holøs (ca 25 min hver i VM-snitt) og Mats Trygg (18 minutter) – men kan rykke ned til sjette for å si det slik.

Bak eller på linje med Juha Kaunismäki, som virket pokker så pigg i 3-4 oppgjøret mot Frankrike.

Med vrakingen av Henrik Ødegaard, en liten overraskelse for meg, blir Lars Løkken Østli såkalt 7. back. Han var fresh offensivt mot Frankrike; bra skudd, bra blikk og pasninger. Men defensivt er han for puslete, og hans offensive rush mot motstandermålet vil ikke være etterspurt vare i VM.

Roy Johansen har Morten Ask i bakhånd som back.

Det er å håpe at det ikke blir et kort han må bruke.

Han bør matches – om enn forsiktig – som senter/løper, fordi dagene på et hvis blir lengre og kampene av annen karakter i VM nå sammenliknet med tidligere. Først tre som soleklar underdog mot Sverige, Russland og Tsjekkia, dernest fire mot helt jevnbyrdige motstandere. Tyskland også, fordi det blir kamp seks. Da er tyskerne gjerne litt matte etter hals over hode innsats og kamper  innledningsvis.

Italia kommer etter en dags hvile, og da er forutsetningene mentalt snudd på hodet: Norge skal liksom vinne, og det er ikke alltid så lett. Da kan ikke Ask, gullegod i den typen kamper, være utkjørt fra undertallspill som back mot russisk masse, tsjekkisk finurlighet og svensk aggressivitet (lurer på om de kommer til å opptre like frekt aggressivt i power play som mot Norge i påsken på Jodal?).

I tillegg må suksessrekken med Lars Erik Spets, Anders Bastiansen og Mathis Olimb være som den pleier.

I VM i fjor sto den for 19 målpoeng til sammen på syv kamper; Mathis Olimb scoret ett og la åtte målgivende, Spets tygde pucker og Bastiansen scoret tre (selv om han ble offer for dehydrering/sykdom mot slutten og var litt blek).

I to kamper mot Frankrike bar Mathis Olimb laaaangt unna den Mathis Olimb som herjet i firenasjoners i februar og i grunnserien i Sverige. Spets jobbet livskiten av seg i seks NM-finaler mot Stavanger og det var ikke å vente at han skulle klare det igjen en uke senere mot Frankrike.

 Men han må være tilbake på dét nivået neste helg, bare fem dager før Sverige i Globen.

Samme sak med Bastiansen. Han glimtet til litt nå, men ikke så sterkt at det virket betryggende med hensyn til det nevnte.

 

Usikkerhet, usikkerhet, usikkerhet.

 

Ikke så mye av det hefter ved Martin Røymark og Kristian Forsberg. De er der de bør være. Røymark var ikke all verden i VM i fjor. Mitt tips er at han, noe avhengig av omgivelser, tar en liten revansj nå. Forsberg er stødig, og stødig er gull verd alle ganger for Norge.

Andreas Martinsen kunne vært det, hvis han hadde vært en stødig målscorer. Men han mangler det siste. Det vil si evnen til å skyte pucken i mål. Han skapte målsjanser da han mot slutten av turneringen fikk sjansen i Kosice, og han gjør det fortsatt – men…

Det er prikken over i-en.

Den mangler…

Tommy Kristiansen vaker i ingenmannsland. Hva skal han? Takle, komme til avslutninger, spille i overtall. Han mangler nærhet til et eller annet spillemoment, og det mistenker jeg at Martin Laumann Ylven også vil gjøre – i VM.

Og hva kan Mats Rosseli Olsen gjøre? En hel del hvis han får (nok) spilletid. Ken André Olimb viste i fjor at det kan gjøre underverker. Kan han, og vil han bli gitt anledning til å gjøre det igjen?

Spørsmålene behøver ikke besvares i så stor grad hvis Mats Zuccarello Aasen skulle dukke opp som troll av eske, eller ned fra himmelen som svar på norsk ishockeys alle bønner og drømmer. Men det gjør han neppe (misforstå ikke: det ville være en gave til norsk media også).

Et par skal uansett i praksis ut? Kampene mot Slovakia og Hviterussland er siste sjanse for Kristiansen, Martinsen, Laumann Ylven.

Hva gjenstår så, av usikkerhetsmomenter?

Jo, keeperne.

1) Lars Haugen – jeg tror han er mye bedre enn i fjor. Men jeg tror også at han nå håper keepertrener Pekka Alcéns erstatter Petr Jaros skal finne fram til kapittelet ”lett” og ikke fortsette terpingen på ”tung” fra sin bok om treningslære.  

2) Lars Volden – han tror jeg også er god.

1 og 2) Begge (Haugen 183 cm/Volden 190 cm) virker litt svake når skuddene/avslutningene går opp (de går ned). Men det kan ha noe med ”tung” å gjøre.

1) Lars Haugen kan plutselig oppleve ikke å ha den skøytespissflyten han hadde ved et par-tre helt avgjørende anledninger i fjor.

2) Lars Volden (19) er tross alt bare tenåring og 3. keeper i Espoo Blues.

3) Pål Grotnes må være den perfekte 3. keeper Lars Haugen mener han var i fjor; på alle måter positiv selv om han ikke kommer til å spille ett sekund på to uker med syv kamper (som du skjønner regner jeg med at Norge går til kvartfinalen igjen, for tredje gang på fire år: 2008, 2011 og 2012).  

 

Tre skal ut fredag og lørdag

Stavangers Peter Lorentzen forsvant før NM-finalen var slutt, Tommy Jakobsen etter at hans Lørenskog hadde tapt den. Men fremdeles skal tre spillere bort fra Roy Johansens VM-tropp – to uker før åpningskampen mot Sverige.

Frankrike hjemme fredag og lørdag.

De to kampene blir helt avgjørende for hvordan Norge vil se ut i VM 4. til 20. mai.

7 backer.

13 løpere.

Som vanlig.

I tillegg en løper nummer 14 i tilfelle skader, og en nummer 15: Mats Zuccarello Aasen.

Jeg tror imidlertid ikke han kommer.

Fordi New York Rangers slår Ottawa 4-3 i best av syv serien og går til 2. runde om Stanley Cup (der de blir slått ut). Men mest av alt fordi armbruddet hans ikke vil være tilstrekkelig leget til at han våger å spille VM. Det vil si risikere karrieren/ny jobb i NHL neste sesong (om han aldri så mye vil ”treffe gutta” i Stockholm).

Hadde Lørenskog-backen Eerikki Koivu ikke hatt så forbannet uflaks som han har hatt – armbruddet i VM og skøytekuttet i armen mot Sparta denne sesongen – ville det ikke vært noe å snakke om på backsiden. Da ville begge eks-finnefavorittene til Roy Johansen kommet med: Koivu og Juha Kaunismäki. Nå er det bare Kaunismäki som er VM-klar, sammen med backkollega Henrik Solberg fra NM-gullvinner Stavanger.

Med forbehold om at Solbergs sårbare skulder ikke går på en smell.

Jonas Holøs og Ole-Kristian Tollefsen gir seg selv.

De skal spille 25 minutter i hver VM-kamp. Ingen andre enn de to er i stand til det.

Tre igjen:  Mats Trygg (12-15 min), Alexander Bonsaksen (12-15 min) og Spartas Henrik Ødegaard, tror jeg.

Det kan bli Storhamars Lars Løkken Østli, som fikk noen sekunder i VM i fjor før han ble utslått av en hjernerystelse i åpningskampen mot Sverige. Men jeg tror det ikke blir slik: Henrik Ødegaard bekrefter sin form fra firenasjoners i februar, Løkken Østli må spille mye bedre enn han gjorde mot Sverige og Finland i påsken og forrige uke.

Med andre ord: Syvende backplass går til Ødegaard (selv om han har vært plaget av sykdom den siste tiden).

Løperkabalen ser grei ut. I utgangspunktet. Kikker du den nærmere i kortene, er den ikke det.

Den ble litt lettere, til Johansens ergrelse, ved at Peter Lorentzen fikk skutt i stykker venstre ankel i NM-finale nummer en.  Men uttaket til kampene mot Frankrike teller 13, og SM-finaleoppatte Mads Hansen og familiefritatte Patrick Thoresen er ikke blant dem. Begge er selvsagt like selvsagte som Tollefsen og Holøs på backsiden.

Morten Ask likeså, fordi han i fjor viste at han – i en nødens stund – kan spille back også.

Marius Holtet – hvis fødsel på hjemmebane (termin 20. mai) skulle endre på det – er inne, Per-Åge Skrøder, to bla’ Olimb, Bastiansen, Forsberg, Røymark, Lars Erik Spets.

Da gjenstår Tommy Kristiansen, Andreas Martinsen, Mats Rosseli Olsen og Martin Laumann Ylven.

Fire mann som kjemper om to plasser og som må vise at de er verd en av dem i kampene mot Frankrike.

Jeg tror Mats Rosseli Olsen tar den ene. Løper nummer 12. Siste mann i i 4. rekka, for i si det slik (selv om det ikke behøver bli det i praksis). Fordi han har litt av hvert å by på. Utholdenhet, kvikkhet i hender og tanke.

Så blir det verre.

Tommy Kristiansen ut? Andreas Martinsen? Martin Laumann Ylven?

En av dem får være med til Stockholm som reserve, en til kanskje som reserve-reserve.

To ut.

En må i alle fall bli hjemme.

Det står helt likt.

I mer enn en forstand. Det blir vær og vind, helt ned på detaljnivå: Ylven ble skadet i fjor, Martinsen var god da han endelig kom inn mot slutten av mesterskapet, Tommy Kristiansen og HV 71-ballast har snert i vottene og kan rydde unna som de to andre. Martinsen kommer til sjanser, men de ser til slutt ut som ”nesten”. Ylven må få opp frekvensen fra NM-finalene, men viste at han kan fyre av ganske kjapt – men er det VM-kjapt nok?

Slike ting.

Det blir en nøtt å knekke for Roy Johansen, og han må gjøre det kjapt – før de to siste treningskampene mot Hviterussland og Slovakia neste uke.

Da er nemlig Hansen og Thoresen på plass, og da må han legge siste hånd på VM-laget i 120 minutter – og spillerne må vite det – før møtet med et revansjesugent Sverige i Globen 4. mai.

For ikke å snakke om Russland 6. mai og Tsjekkia 7. mai.

Keeperne?

1. Lars Haugen, 2. Lars Volden, 3. Pål Grotnes.

 

Derfor vinner Lørenskog

Med litt av den flaksen Stavanger hadde i den femte finalen, vinner Lørenskog den sjette og syvende.

 

Jada, jeg har snudd.

Litt i alle fall.

Fra å ha tippet 4-1 og deretter 4-2 til Stavanger i best av syv serien, tror jeg nå Lørenskog kan ta klubbens første NM-gull. Jeg har ikke enormt stor tro på det, men bitte litt – og det paradoksalt nok etter seriemester Stavangers 4-3 i spilleforlengelse i Siddishallen onsdag.

Med 3-2 i kamper har selvsagt matchvinner Christian Dahl Andersen og resten av trener Petter Thoresens mannskap logisk sett størst sjanse til å vinne NM-tittelen for andre gang på to år:

# De må ikke vinne kamp seks på bortebane fredag, det holder å gjøre det på hjemmebane i kamp syv søndag.

# Keeper Ruben Smith spilte endelig så bra som han må for at det er grunn til å tro at det vil skje. Ikke like suveren som da han vant finalen for Storhamar for fire år siden. Men i 2. periode holdt han Stavanger inne i kampen selv om Lørenskog vant skuddstatistikken 18-7, toppscorer Martin Strandfeldt pådro seg 14 utvisningsminutter og resten av hjemmelagets utespillere heller ikke var med.

#  Stavanger har mye mer å gå på individuelt (Christian Dahl Andersen, Lars-Peder Nagel og Martin Strandfeldt), men kamp fem viste også at Tyler Johnson er interessert i å være med (droppasningen til 3-2 MacMurchy!) – og MacMurchy ser ikke ut til å mattes.

# Litt bedre disiplin i nærkampene kan også gjøre underverker, det vil si få Stavanger i litt bedre balanse og gjøre Petter Thoresens jobb som coach noe enklere.

# Og Stavanger vant uten sin mest robuste back, Cleve Kinley.

Og selvsagt blir det ingen enkel affære for Lørenskog å tvinge fram en avgjørende finalekamp søndag – ved å vinne hjemme fredag. De tapte kamp to hjemme med 3-4 etter seier i åpningskampen i Stavanger 2. april. Og selv om de var best sist mandag på egen (elendig) is, var det så vidt båten bar med 3-2 seier.

Så hvorfor skal Lørenskog nå plutselig vinne?

Svar:

# Fordi de ser sterke ut, og fordi 4. rekka med Espen Olsen Lie, Joacim Sundelius og Thomas Jordhøy så veldig sterk ut i den siste kampen. Den dominerte tidvis, og trener David Livingstone svarte ved å gi den tillit i form av mye istid – og det reduserte i dobbel forstand presset på Lørenskogs vanligvis beste spillere og kombinasjoner.

# Lørenskog har også nøkkelen til ”hvordan slå Stavanger” (fra trener Livingstones tid som Manglerud-trener?). Den har de hatt i alle fem kampene. Det er bare å legge merke til hvor ofte James Sixsmith i full fart blir gitt anledning til å ta imot pucken i midtsonen (for ikke å snakke om det som skjer øyeblikket etter: svisj, svosj – der forsvant den Stavanger-backen).

# Lørenskog backer er også bedre offensivt enn Stavangers (jo da, Stavangers Tim Kunes er best): Fredrik Ericson, Peter Messa, Garret Raboin.

# Og så Tommy Jakobsen.

Han får et eget, lite kapittel: Jeg tror kanskje VM er et hakk for stort for 41-åringen nå (tar ut mer is, som det heter, enn godt er). Men på norsk NM-finalenivå er han pokker så god, og tøff og viktig for Lørenskog – slik han nå spiller (mye). Biljard-pasningen til Thomas Jordhøy og 2-2 var bortimot genial. Han har prøvd den – tja, tusen ganger før. Men den kom likevel alt for brått på Ruben Smith og Stavangers backer.

I garderoben etter 3-4 satt han med en stor ispose rundt venstre overarm (vanligvis har han en på hvert kne, uten korsbånd). Slagskuddet han stoppet i 3. periode lammet armen hans, men tror du Jakobsen gikk av isen? Nei, snarere tvert imot…

 

En slik innstilling smitter, og dessuten har Lørenskog flere av samme kaliber (som ikke behøver utsette seg for smitte, men er mer enn villig til å stoppe pucker med kroppen før de kommer fram til Jurgen Penker i mål): Lars Erik Spets er en av verdens beste på det området (klokka 22.30 onsdag kveld satt han inne i garderoben og syklet nær frenetisk ned for å få ut slaggstoffene til kamp seks).

Men viktigst av alt som taler til Lørenskogs fordel, er flaksen.

Hittil har Spets & co ikke fått så mye som fortjent av den.

På 3-3 og med to minutter av ordinær spilletid igjen, slo for eksempel James Sixsmith pucken på tennis – bak Ruben Smith.

Fire minutter ut i spilleforlengelsen skulle Martin Strandfeldt ha fått to minutter for tripping, men dommerduoen Solem/Johnsen (hans dårligste kamp i sluttspillet?) ”overså” den – for så plutselig å ”se” Fredrik Ericson noen sekunder senere ty til slashing og gi ham to minutter for det.

Med litt av den flaksen Stavanger faktisk har hatt – utlikningen til Juha Kaunismäki i kamp to og seiersmålet til Dahl Andersen i kamp fem for eksempel – kan Tommy Jakobsen få sjansen til å vinne sin første NM-tittel siden han gjorde det med Lillehammer for 18 år siden.

Og får de den sjansen søndag, ja så er det i alle fall styrkeforholdet 50/50. Deretter gjenstår fordelingen av flaksen.

I spilleforlengelsen.

PS! Jeg tror Lørenskog kan ha en liten fordel av den dårlige isen på hjemmebanen fredag. Uflaks for Stavanger, der altså.

 

Flatt batteri i Oilers

 

Stavanger: Helt utafor. Ikke til stede. Flatt batteri. Lørenskog benyttet anledningen til å utlikne til 2-2 i kamper.

 

Det du nettopp leste, sto skrevet på notatblokka mi allerede før første periode var over i NM-finale nummer fire 2. påskedag.

Tilføyde: Likner ikke en 4. finalekamp med sterkt innslag av ”skjebne”.

I første pause sa jeg til landslagssjef Roy Johansen inne i kafeen i Lørenskog ishall at det jeg hadde sett de første tjue minuttene liknet de siste tjue minuttene av en vanlig klubbtrening: litt fem mot fem for å avrunde en ellers passe vellykket økt.

Hva Johansen svarte, skal jeg ikke røpe (det var ikke et intervju).

Men.

Av de to finalelagene – Lørenskog som måtte vinne – og Stavanger som med seier i praksis ville hatt kongepokal nummer to på to år i lomma – virket Petter Thoresens Oilers aller mest ”flate”. Ingen guts, bakpå, alltid sist på nummer to pucker, humørløst (Martin Strandfeldt, spesielt litt senere i oppgjøret); først åtte og et halvt minutt før ordinær spilletids slutt så Stavanger ut slik det bør se ut: Ryan MacMurchy kranglet og trykte sammen med et par-tre andre oljegutter inn reduseringen 2-3 i overtall 5 mot 4.

De kjørte over Lørenskog-keeper Jürgen Penker slik at han ble liggende på isen – skadet? – og i garderoben etter at saken var klar (2-2 i kamper) måtte sjekke målvaktsmasken for å se om den var hel, og kroppen av samme årsak.

 

Hvorfor så Stavanger ut som det gjorde? Utvisninger i midtsonen og offensiv sone, dumme ta igjen-utvisninger, svakt keeperspill (Ruben Smith: under pari redningsprosent 91 totalt), tiltaksløst og løs i fisken?

Sand i maskineriet.

Det kan ha vært kvaliteten på isen (åpenbart i elendig forfatning). Men den var jo lik for alle (?). Det kan ha vært fordi Lørenskog hadde litt flaks (?). Det beste svaret er nok imidlertid at Lørenskog var sterkere, har fått orden på defensiven (ingen kamikaze-utflukter), har desidert best keeper og hadde mer å gå på fysisk, det vil si at Oilers var slitne – helt nede på tannkjøttet.

Lørenskog vant skuddstatistikken 37-30, hadde to skudd i stolpen på to minutter på 3-1 (Fredrik Ericsons backhand 39,59 og Mats ”hærfører” Frøshaugs klokkerene 42,00) og kampens lureste: Lars Erik Spets (pasningen til Sixsmiths 2-0 og pucken ut av egen sone med ti sekunder igjen da Thoresen hadde tatt ut Smith, blant mye annet).

Men.

Jeg holder fast på mitt finaletips: Stavanger vinner til slutt. Ikke 4-1, altså, som jeg trodde – men 4-3. Lars-Peder Nagel & co trenger hjemmebanekampen søndag for å hale kongepokalen i land. Det hadde jeg ikke trodd. Nå tror jeg Stavanger-seier onsdag, Lørenskog hjemme fredag – Grand Finale og ettmåls seier til Oilers sånn cirka klokken kvart over sju 15. april.

Hvorfor?

Fordi jeg tror (tror, tror, tror) Stavanger-spillerne som i finalene har til gode å vise seg så gode som de egentlig er, vil gjøre det i Siddishallen onsdag. Det gjelder et knippe utlendinger, ikke minst Strandfeldt (selv om han så fryktelig nedkjørt ut mandag), Imbeault, Kilpatrick, Tyler Johnson, «hjemmeavlede» Nagel og Hallem (som i 2010?) – og at Ruben Smith henter fram matchvinneregenskapene fra sin Storhamar-oppvisning i 2008.

Peter Lorentzen – høyst sannsynlig VM-klar fordi han ikke har spilt seg ut av landslaget (Johansen-policy), men for Stavanger må han kunne duge til mer enn å dekke store flater og skjære av oppspillmuligheter for motstanderen: slite seg løs i midtsonen, time/motta dyp pasning – sette sitt første sluttspillmål (!).

Jeg har understreket TROR, som du ser. Tro, håp, kjærlighet til ønsket om å vinne. Laget med mest av det siste, gjør det til slutt. Akkurat – akkurat – nå, er det Lørenskog som har det. Men det kan og vil snu, lik tendensen i NM-finalene så langt.

# Lørenskog-backen Peter Messa er kanskje tilbake onsdag etter sykdom, ifølge trener David Livingstone: Mer LIK-trykk bakfra, et trykk som allerede er bra.

# Fra Lars-Peder Nagels blogg: ”Det er på tide at vi scorer det første målet i kampen”. Første målet vinner onsdag, fredag og søndag? Ingen dårlig antakelse.

 

Trygg snudde Lørenskog

 

Det var selvsagt en kanadier som ble matchvinner. Men det var Mathias Trygg og Lørenskogs norske spillere som plasserte Lørenskog i NM-finalens førersete.

På stillingen 1-1 nesten halvveis i den første kampen i best av syv serien, pådro Lørenskog seg en dobbelutvisning. Mathias Trygg (26) og Nicolai Bryhnisveen (20). Begge for interference. Litt hardt dømt av stort sett suverene Lutchke/Johnsen. Men i alle fall, det er ikke poenget her.

Stavanger 5 mot 3, vanligvis cirka 50 prosent uttelling. Ikke denne gangen, og det preget kampen: Stavangers plutselige ineffektivitet i overtallspillet. Men det er heller ikke poenget.

Poenget.

Av ti spillere på isen, inkludert keeperne, var åtte utlendinger.

Ruben Smith i Stavangers mål og – tja, husker ikke.

Lars-Peder Nagel? Tommy Jakobsen (41), temmelig grå i sitt sluttspillskjegg?

Poenget.

Lørenskogs østerrikske keeper Jürgen Penker behøvde ikke ta seg alt for mye ut for å stoppe Stavangers alle måljegere uten norsk pass. De sviktet på dørstokken hans, i den kampen de absolutt burde fikset det de har fikset hele sesongen.

 

Stavanger-seier på hjemmebane.

Det største hinderet i veien for det var Lørenskogs norske spillere.

Det var Mathias Trygg, storebror Marius – etter fem foregående sesonger i Stavanger – Lars Erik Spets (som vanlig), storebror Knut Henrik (endelig), Martin Laumann Ylven (gedigen på alle vis, etter mitt syn – herlig frekk gest mot Oilers-VIP’n ved kampslutt), Tommy Jakobsen (som hvis han legger av seg styrthjelmen og ikke tar langturer dypt inn i Stavangers sone, virkelig kan ta et steg i riktig VM-retning…), Mats Frøshaug (ikke så god som han egentlig kan være), Christian Thygesen (!).

Det var disse, ikke Sixsmith, ikke Corupe, ikke Ericson, ikke Messa, ikke Raboin (”livsfarlig” i par med Jakobsen), som var tungen på vektskåla for Lørenskog.

# Kanskje noe å tenke på når norsk ishockey nå internt – igjen – diskuterer antall utlendinger neste sesong.

Og det var først og fremst Mathias Trygg. Han var over alt. Kanskje fordi han endelig fikk skikkelig med spilletid. Men mest fordi han var kvikk over hele banen, smart, you name it.

1-0.

Laumann Ylven skremte Stavangers VM-aktuelle back Juha Kaunismäki som kom litt bakpå og nærmest slapp pucken til Mathias Trygg, som gikk rett på Ruben Smith – som om han skulle studert Stavangers måte å score mål på.

Iskaldt, egentlig.

Og nærmest logisk. Ved to tidligere tilfeller hadde han nemlig vært nær ved å score sitt andre mål i sluttspillet (det første matchvinnende 4-3 på Jordal mot eks-klubben Vålerenga i semifinalen), det tredje for sesongen.

Stavanger litt rustent, noterte jeg på blokka etter 1. periode: Kaunismäki, Strandfeldt, Smith (som hadde smurt snappen og spakhansken med for mye glider?)

Noterte også: Mathias Trygg! Laumann Ylven irriterende god.

2-1. Det avgjørende. Kenny Corupe.

Men noen sekunder før det.

Mathias Trygg trekker inn over den offensive blålinja, og drar en djevelsk frekk tunnel på Stavangers back Dennis Sveum og gjør nesten 2-1.

Etter kampen understreket Lars Erik Spets nettopp – jeg fikk litt hjelp av ham til dette bloggpoenget med andre ord – Mathias Tryggs dominans. Han så ut som i gamle dager, før han i treningslandskamp mot Hviterussland pådro seg hjernerystelsen som satte ham utenfor VM-diskusjonen 2007.

Nå er han ikke VM-aktuell fordi han ikke har lyktes med å finne seg jobb i utlandet, og fordi veldig mange har klart det (jeg tror Laumann Ylven vil lide samme skjebne).

Men Mathias fra Norges mest fornemme hockeyfamilie vil kanskje slå seg til ro med at han kan være med å bygge opp noe bra på Lørenskog, av alle steder: et bra hockeylag, et bra idrettsmiljø, med det forsvunne varemerket ”Godt Norsk” som rettesnor?

Med ny seier onsdag på hjemmebane er Trygg & co bare to seirer fra en knallstart på et slikt prosjekt, så sant de snart får en ny, moderne ishall.

Det får Stavanger fra neste sesong, og da risikerer resten av Hockey-Norge å stå på bar bakke hvis det ikke kjenner sin besøkelsestid. Det vil si får opp haller i en fykende fei, på Lørenskog, Jordal, i Asker – over alt der man vil leke i samme sandkasse som Stavanger.

Stavanger kan åpenbart ikke flytte over i praktbygget fort nok. Mandag etter nederlaget ble varmen i presseboksen slått av umiddelbart, all (veldig god) statistikk på ark ryddet bort og kastet (jeg fant min igjen i søppelbøtta) – og garderobetilgangen stengt.

Stavanger praktiserer mixed zone som i fotball: spillere og trenere ut til pressen ved isen, for intervju med skillebånd hentet fra Gardermoen mellom spillere og media. Det synes jeg de skal droppe først som sist. Garderobetilgangen – for pressen – har så langt vært et klart konkurransefortrinn for norsk ishockey i kampen mot andre idretter om oppmerksomhet.

Dumt å skusle bort det!

Korrigering etter korreks på Twitter fra Pål Higson/Davy’n og forbundets gen sek Jon Haukeland: Forbundet har bestemt ordningen, men den kan kjapt endres (til det gamle og bedre) – hvis klubbene ønsker det.

Håper de gjør det. Hockeygutter uten utstyr mye bedre enn med. Tror det var noe av årsaken til populariteten i forbindelse med VM i fjor: Gutta i dress, kortbukse,sivilt. Dessuten gir skildringer (TV-bilder og trykksverte) av livet i garderoben – med de kjappe replikkene – nærhet, en slags ektefølt liv; blod, svette og tårer.

# Stavangers Lars-Peder Nagel – som ikke var ”pesten” han skulle være i finale én – avsluttet sin blogg etter flausen i Siddishallen foran et par tusen som luntet ut før det var helt over med ”Vi kjemper videre”.

Han burde tilføyd ”sammen neste gang”.

Det var det som manglet; evnen og viljen til samhandling. Stavanger-spillerne kjempet en og en.

Det var som å se oljegutta i gamledager, og det var ikke bra.

#Tommy Jakobsen sa: Det er ingen forskjell på borte og hjemmebane i NM-finalene. Jeg gir ham rett i det.

PS! To landskamper Norge-Sverige torsdag og fredag, som en parentes mellom Lørenskog-Stavanger og Stavanger-Lørenskog onsdag og lørdag.