Hockeysjefen har dårlig tid

 

Etter 3-4 for Frankrike, to treningskamper igjen og bare 12 dager til mesterskapsåpningen mot Sverige i Globen, har landslagssjef Roy Johansen mange brikker han må finne plass til i det store VM-puslespillet.

 

Han har mange usikre kort på hånden.

Kabalen er et stykke unna å gå opp.

Og så videre.

Han har med andre ord dårlig tid.

Det kan høres dramatisk ut. Det er ikke det. Fordi det er en situasjon han er vant med. Men det er et ubestridt faktum. Veldig mye må falle på plass i løpet av halvannen uke før Tre Kronor står på motsatt side av redline i Stockholms storstue klokken 20.15 fredag 4. mai.

 

Det er som det pleier, men tiden er på en måte knappere fordi forventningene er høyere som følge av suksessen i fjor. Norge kom til VM uten Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasen. Jonas Holøs orket bare oppvarmingen mot Sverige, Lars Løkken Østli ble slått ut av VM etter bare noen sekunder i åpningskampen – som 24 timer tidligere hadde fått en lei start ved Pål Grotnes’ vrange lysk.

Og Lars Haugens plutselige innhopp.

 

Alt dette og mer til gikk på nær mirakuløst vis i Roy Johansens favør.

Outsideren Norge ble den store outsideren, snakkisen som holdt et mye høyere nivå enn forutsetningene skulle tilsi. Det holdt helt til kvartfinalen, inkludert seirer mot også Sveits og Østerrike og Frankrike – og nesten uavgjort mot Canada.

Det er det Norge vil bli målt mot nå, og motstanderne vet om Norge før de skal møte dem i VM. Ingen undervurdering a la Sverige, med andre ord. Roy Johansen kan i alle fall ikke regne med det. Selv om blaserte svenske NHL-stjerner heller ikke denne gangen vil lese den norske lagoppstillingen med lupe, så kan de lese: Patrick Thoresen, Mathis Olimb, Anders Bastiansen, Ole-Kristian Tollefsen, Jonas Holøs, Per-Åge Skrøder, Marius Holtet; navn helt i toppsjiktet i europeisk sammenheng.

Mads Hansen, svensk mester.

Disse må med andre ord være helt i orden fra første øyeblikk.

Vil de være det?

Patrick Thoresen var hjemme i St. Petersburg da Norge spilte to kamper mot Frankrike, for å komme seg i form igjen fysisk. Han er nødt til å være i toppform, fordi han vil spille mye (han vil alltid selv, og Roy Johansen vil at han skal det).

Hvem skal han spille sammen med? Per-Åge Skrøder og Marius Holtet? Antakeligvis. Holtet er ikke imidlertid ikke – i motsetning til Thoresen ­- med til Slovakia for å spille de to siste treningskampene kommende fredag og lørdag. Han er hjemme hos kona Sara i Karlstad fordi hun har termin 20. mai. Kommer ikke deres andre barn før over helga, er han på plass i Stockholm før VM-premieren – klar til å dra tilbake hvis fødselen skulle sette i gang.

Han kommer tilbake til VM så fort den er vel overstått. Men det kan som kjent ta litt tid; kanskje en VM-kamp eller to (kanskje kvartfinalen 17. mai?).

Skrøder er det ingen fare med, selv om han sto over kamp én mot Frankrike og ikke var av Skrøder-klasse i kamp to. Det er også grunn til å anta at Mads Hansen vil være sitt vante VM-jeg når han endelig er på plass, selv med jubalongen i Gävle (men hvem skal han han rundt seg?)

Verre er det med Henrik Solberg.

Hans venstre skulder hopper ikke helt ut av ledd. Men når den nesten gjør det, er det selvsagt smertefullt og han må ta en pause (som mot Frankrike i kamp to, tredje periode). Det er likevel ikke det verste. Jeg mener det verste er at han har den å stri med. En back som Roy Johansen vil ha 12-15 minutter ut av i hver kamp, kan ikke kvie seg (ubevisst) for å gå inn i nærkampene sånn eller slik.

Henrik Solberg burde være fjerde-femte back sammen med Alexander Bonsaksen, bak Ole-Kristian Tollefsen, Jonas Holøs (ca 25 min hver i VM-snitt) og Mats Trygg (18 minutter) – men kan rykke ned til sjette for å si det slik.

Bak eller på linje med Juha Kaunismäki, som virket pokker så pigg i 3-4 oppgjøret mot Frankrike.

Med vrakingen av Henrik Ødegaard, en liten overraskelse for meg, blir Lars Løkken Østli såkalt 7. back. Han var fresh offensivt mot Frankrike; bra skudd, bra blikk og pasninger. Men defensivt er han for puslete, og hans offensive rush mot motstandermålet vil ikke være etterspurt vare i VM.

Roy Johansen har Morten Ask i bakhånd som back.

Det er å håpe at det ikke blir et kort han må bruke.

Han bør matches – om enn forsiktig – som senter/løper, fordi dagene på et hvis blir lengre og kampene av annen karakter i VM nå sammenliknet med tidligere. Først tre som soleklar underdog mot Sverige, Russland og Tsjekkia, dernest fire mot helt jevnbyrdige motstandere. Tyskland også, fordi det blir kamp seks. Da er tyskerne gjerne litt matte etter hals over hode innsats og kamper  innledningsvis.

Italia kommer etter en dags hvile, og da er forutsetningene mentalt snudd på hodet: Norge skal liksom vinne, og det er ikke alltid så lett. Da kan ikke Ask, gullegod i den typen kamper, være utkjørt fra undertallspill som back mot russisk masse, tsjekkisk finurlighet og svensk aggressivitet (lurer på om de kommer til å opptre like frekt aggressivt i power play som mot Norge i påsken på Jodal?).

I tillegg må suksessrekken med Lars Erik Spets, Anders Bastiansen og Mathis Olimb være som den pleier.

I VM i fjor sto den for 19 målpoeng til sammen på syv kamper; Mathis Olimb scoret ett og la åtte målgivende, Spets tygde pucker og Bastiansen scoret tre (selv om han ble offer for dehydrering/sykdom mot slutten og var litt blek).

I to kamper mot Frankrike bar Mathis Olimb laaaangt unna den Mathis Olimb som herjet i firenasjoners i februar og i grunnserien i Sverige. Spets jobbet livskiten av seg i seks NM-finaler mot Stavanger og det var ikke å vente at han skulle klare det igjen en uke senere mot Frankrike.

 Men han må være tilbake på dét nivået neste helg, bare fem dager før Sverige i Globen.

Samme sak med Bastiansen. Han glimtet til litt nå, men ikke så sterkt at det virket betryggende med hensyn til det nevnte.

 

Usikkerhet, usikkerhet, usikkerhet.

 

Ikke så mye av det hefter ved Martin Røymark og Kristian Forsberg. De er der de bør være. Røymark var ikke all verden i VM i fjor. Mitt tips er at han, noe avhengig av omgivelser, tar en liten revansj nå. Forsberg er stødig, og stødig er gull verd alle ganger for Norge.

Andreas Martinsen kunne vært det, hvis han hadde vært en stødig målscorer. Men han mangler det siste. Det vil si evnen til å skyte pucken i mål. Han skapte målsjanser da han mot slutten av turneringen fikk sjansen i Kosice, og han gjør det fortsatt – men…

Det er prikken over i-en.

Den mangler…

Tommy Kristiansen vaker i ingenmannsland. Hva skal han? Takle, komme til avslutninger, spille i overtall. Han mangler nærhet til et eller annet spillemoment, og det mistenker jeg at Martin Laumann Ylven også vil gjøre – i VM.

Og hva kan Mats Rosseli Olsen gjøre? En hel del hvis han får (nok) spilletid. Ken André Olimb viste i fjor at det kan gjøre underverker. Kan han, og vil han bli gitt anledning til å gjøre det igjen?

Spørsmålene behøver ikke besvares i så stor grad hvis Mats Zuccarello Aasen skulle dukke opp som troll av eske, eller ned fra himmelen som svar på norsk ishockeys alle bønner og drømmer. Men det gjør han neppe (misforstå ikke: det ville være en gave til norsk media også).

Et par skal uansett i praksis ut? Kampene mot Slovakia og Hviterussland er siste sjanse for Kristiansen, Martinsen, Laumann Ylven.

Hva gjenstår så, av usikkerhetsmomenter?

Jo, keeperne.

1) Lars Haugen – jeg tror han er mye bedre enn i fjor. Men jeg tror også at han nå håper keepertrener Pekka Alcéns erstatter Petr Jaros skal finne fram til kapittelet ”lett” og ikke fortsette terpingen på ”tung” fra sin bok om treningslære.  

2) Lars Volden – han tror jeg også er god.

1 og 2) Begge (Haugen 183 cm/Volden 190 cm) virker litt svake når skuddene/avslutningene går opp (de går ned). Men det kan ha noe med ”tung” å gjøre.

1) Lars Haugen kan plutselig oppleve ikke å ha den skøytespissflyten han hadde ved et par-tre helt avgjørende anledninger i fjor.

2) Lars Volden (19) er tross alt bare tenåring og 3. keeper i Espoo Blues.

3) Pål Grotnes må være den perfekte 3. keeper Lars Haugen mener han var i fjor; på alle måter positiv selv om han ikke kommer til å spille ett sekund på to uker med syv kamper (som du skjønner regner jeg med at Norge går til kvartfinalen igjen, for tredje gang på fire år: 2008, 2011 og 2012).  

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *