Tollefsen – kul kaptein

 

 Bildet av Ole-Kristian Tollefsen i vignettstripen på hockeybloggen.vg.no irriterer nok Ole-Kristian Tollefsen lite grann. Men han er alltid cool as a rule når jeg treffer ham.

 

En av de første gangene var på Jordal Amfi for åtte år siden. B-VM på hjemmebane. Hviterussland rykket opp til A-VM, så vidt jeg husker var Norge sjanseløst i den siste og avgjørende kampen om opprykk (2-5).

Ole-Kristian Tollefsen var så vidt fylt 20 år. Ingen visste noe særlig om ham, bortsett fra at han hadde spilt et par sesonger i Brandon Wheat Kings – Hvetekongene – i den kanadiske juniorligaen WHL. Han spilte enkelt og han ga vel uttrykk for at han hadde hatt visse problemer med å tilpasse seg den mye større isflaten her, sammenliknet med de der borte på den kanadiske tundraen.

Da jeg intervjuet ham til VGs artikkelserie ”Dette har jeg lært” på Hotell Helsfyr nå rett før VM, fortalte han mer om forskjellene den gang der – sammenliknet med her. For eksempel at han nærmest ble tvunget til å slåss for å bli akseptert av treneren og lagkameratene. Han mintes det som ”litt rart”. Men han gjorde det altså, antakelig – dette er min slutning – fordi han hadde et så sterkt brennende ønske om å kunne spille i NHL.

Sto en fight eller to eller ti mellom ham og det målet, ja da fikk han heller ta støyten – om enn mot egen overbevisning eller bedre vitende eller hva som helst.

Tanken om at det skulle hefte ved ham i ti år, slo ham nok ikke. Og hvorfor skulle han tenke den?

For øvrig hadde han et par andre historier og betraktninger på lager også. Blant annet den om da han fikk kuttet pulsåren, blodspruten sto som en fontene mot pleksiglasset som moren og søsteren satt rett bak – nettopp ankommet Canada for første gang for å se hvordan sønnen og broren hadde det der borte.

I ambulansen på vei til sykehuset satt lagets egen prest ved siden av ham. Han ba for ham. Kjære Gud, og så videre. Tenåringen Tollefsen var mer pragmatisk anlagt. Han trykket sin friske hånd hardt mot den skadde for å stoppe blødningen, og hindre det presten påkalte høyere makter for å få hjelp til.

Innlosjert hos en vertsfamilie måtte ha ta seg av en slovakisk lagkamerat som ikke kunne ett ord engelsk, og be om ekstra matpenger for å kunne spise seg mett etter treningsøktene.

Det er kanskje derfor han er så kul.

Ole-Kristian Tollefsen har så mye idrettslivserfaring av det grove slaget, at det meste preller av i møtet med hva det måtte være; på isen, utafor isen og de fleste andre situasjoner, skulle jeg tro. Det er ikke så mye curling over ham, for å si det slik. Han kaller en spade for en spade og ber folk skjerpe seg hvis de bryter reglene god orden og oppførsel.

Han gjør det på en måte som er en kaptein verdig. Landslagssjef Roy Johansen sier han er helt suveren i den rollen, og når han trer ut av den. Johansen er ikke den som strør om seg med superlativer av den sorten, bare for å ha sagt det (han er tross alt fra Manglerud med klubbrøtter i Vålerenga, hvilket er ”a deadly combination”).

Ole-Kristian Tollefsen ble første norske kaptein i en svensk Elitserieklubb da Modo utevnte ham i fjor.

Det sier sitt, hvis du skulle ha vært i tvil så langt.

Han er som Fantomet: hard mot de harde, og noen ganger tar han på seg sivile klær og beveger seg ut blant vanlige folk (uten at de merker det).

Paradoksalt nok er det blant vanlige folk at oppfatningen av ham er slik bildet i bloggvignetten gir uttrykk for. En slåsskjempe. Okey, han har klemt gørra ut av en og annen, og da han spilte i Columbus Bluejackets og Philadelphia Flyers (og helt sikkert i farmerligaen) tok han rollen som den som skulle skape energi, som han selv uttrykker det.

Altså kneppe en motstander på nesa, hvis det trengtes for å endre kampbildet i for eksempel Blåjakkenes favør.

Men så kom han seg endelig til Sverige og med den returen oftere til spill for landslaget (han har ikke så mange OL/VM-kamper, faktisk åtte færre enn jeg har (og det visste du HELT sikkert ikke). Den flyttingen etter åtte år i Nord-Amerika har gjort Ole-Kristian Tollefsen veldig godt. Ikke bare har han gått ned noen kilo, hvilket har gjort ham litt kvikkere og medført økt aksjonsradius. Han er rett og slett blitt en bedre ishockeyspiller, i henhold til en ikke-NHL definisjon.

Her i VM har han virket litt slurvete med pucken tett inn til kroppen og med åpenbar mulighet til å spille den ut av egen sone og borte fra høyrisikoområder. Blant annet (med ”god” hjelp fra Patrick Thoresen) en gang i kampen mot Tsjekkia. Den feilen ble til 2-3 ved Michael Frolik tolv minutter før ordinær spilletids slutt.

Men stort sett, og spesielt etter hvert, har han tatt mer og mer etter Jonas Holøs (det vil si, ikke en feilpasning) og beveget seg i effektive mønster, hvilket har vært en dyd av nødvendighet med 24.16 i gjennomsnittelig spilletid (Holøs 27 minutter i snitt). Og så har han rukket å takle. Ikke bare en gang imellom, men titt som tett. Mot Danmark sto det ”Tollefsen: 15 hits” på TV-skjermen før det var slutt.

Da prøvde for øvrig Jannik Hansen – som gikk helt bananas – å ta kvelertak på ham.

Da jeg spurte NHL-dansken etter kampen om hvorfor, svarte han ”ren frustrasjon”. Han understreket at han ikke hadde noe uoppgjort med Tollefsen fra før. Det var bare det at de hatt en masse sjanser, skudd etter skudd, men Tollefsens Norge hadde nærmest med den største selvfølge nektet de danske drenger alt, og på toppen av det scoret tre mål – Jannik Hansen kunne rett og slett ikke tåle mer av det.

Det er dit jeg tror Tollefsen har tatt Norge nå.

Han har liksom lyktes med å påføre hockeygutta et lag eller en hinne av noe ugjennomtrengelig. Jeg sier ikke at det eller den ikke kan bli påført en rift eller to mot Russland. Men Malkin, Ovetsjkin og Datsjuk skal få jobbe hardt for det første, og klarer de ikke følge opp med et nytt hugg umiddelbart, risikerer de at Ole-Kristian Tollefsen rekker å reparere skaden før det blir en sprekk.

Det å komme i den – jeg vil si, unike posisjonen – har helt sikkert krevd mye hardt arbeid og oppofrelse av en annen verden. Men Tollefsen har styrt laget dit på en tilsynelatende uanstrengt måte; løst og ledig.

Det synes jeg er ekstra kult.

Tollefsen er en kul kaptein.  

Kvelden da hockeygutta gikk på vannet

 

For 32 år siden i Lake Placid-OL satt jeg på tribunen og så ”Miracle on Ice”, de amerikanske collegeguttenes 4-3 seier over uslåelige Sovjet. Søndag kveld ble jeg truffet av et flash back i Globen.

 

For fire år siden vant Norge 3-2 over Tyskland i Halifax-VM. Seieren betydde kvartfinale mot Canada. Det var en sensasjon. Både seieren over Tyskland, idrettsstormakten – også på ishockeybanen – og kvartfinaleplassen. Det føltes litt uvirkelig der og da; jeg husker at landslagsledelsen i all hemmelighet, nærmest, hadde booket en chartret flyreise til semifinalebyen Quebec – hvis det skulle bli seier over Canada i kvartfinalen.

Det var litt uvirkelig. Men Pål Grotnes hadde reddet 50 skudd mot kanadierne tidligere i turneringen da verdens største hockeynasjon scoret seiersmålet 2-1 ved Rick Nash først fem minutter før slutt, og hockeygutta gikk liksom litt på vannet.

De hadde presset Finland til spilleforlengelse.

Blant annet.

Så var det 2011.

Lars Haugen; et i utgangspunktet haltende norsk landslag (Morten Ask måtte spille back!!) slo Sverige for første gang i VM-historien og Sveits 3-2 og Marius Holtet scoret fire mot Frankrike – og så kvartfinale mot Finland.

Sykt det også.

Det som skjedde her i Globen søndag kveld mot Tyskland overgår imidlertid alt dette. Det var det rene vanvidd. Norge måtte vinne, Tyskland likeså. Kvartfinale stå på spill for begge, Sotsji-OL 2014 også.

Og så ledet Norge 3-0 etter fem minutter.

Så bare – ja, jeg vet ikke hva.

Jeg har sittet på internasjonal hockeypresseplass siden ishockey-VM 1987 i Wien og Calgary-OL 1988 og B-VM på hjemmebane da Norge rykket opp til A-VM i 1989;du kan godt si jeg er blasert. Men da Lars Erik Spets gjorde 4-0 etter klikk klakk – Bastiansen – Olimb – skrek jeg rett ut.

Jeg var ikke alene om det.

Det rådet en slags kaotisk forvirring, som selvsagt fikk de mest merkverdige utslag.

Juha Kaunismäki scoret 5-0 via en tysk kølle, og speakeren (som i og for seg har vært forvirret gjennom hele VM) hevdet det var Henrik Solberg, og ikke før var misforståelsen rettet gjorde Patrick Thoresen sitt tredje og Mats Trygg….

Tysklands back Christoph Schubert hevdet i pressesonen etter at X-Files forestillingen var over, at Norge hadde scoret 12 mål på 20 skudd. Tysklands keeper Dennis Endras, VMs beste i 2010, hadde i alle fall byttet seg selv ut to ganger og knust spaken i spillerboksen og da han ble zoomet på videoskjermen i Globen tenkte jeg at det burde han ha fått sluppet.

Hockeygutta gikk på vannet, de var de reneste alkymister, gjorde alt de fikk hånd om og tak i til gull. Tyskland åpnet seg og Olimb & co valset gjennom over alt, som om de var tildelt verdens største danseplass.

Jeg har ikke peiling på hvorfor slikt skjer.

Men det skjer jo en gang i mellom. Nei, ikke en gang i mellom. Det skjer så å si aldri.

Mike Tyson taper på knock out for Buster Douglas, og ikke bare det: han blir grunnlurt og utbokset etter alle kunstens regler. Bob Beamon flyr gjennom tynnluften i Mexico, Michael Phelps vinner et, to, tre, fire, fem….han er i en boble, og ingen får ham ut.

Usain Bolt 19,19 på 200 meter.

Polen-Sovjet 6-4 i Katowice-VM 8. april 1976 (dagen etter tapte Polen 0-12 for Tsjekkoslovakia).

Jeg husker at jeg sto inne i en VIP-boks i Lake Placid i 1980. Ved siden av meg sto en mann og slo neven i taket gjennom hele kampen. Han var som i transe. Da jeg kom ut av boksen, etter kampslutt, kastet gamle damer seg rundt halsen på meg og ropte ”We beat them”…

Det er noe der, det var den følelsen jeg hadde i drøyt to timer søndag kveld i Globen: Alt kunne skje, og det som skjedde hadde jeg aldri i verden trodd ville skje.

På den annen side kommer det ikke til å skje igjen.

Jo visst er hockeygutta i sonen nå. Det har vært stigning i programmet hele veien. Det de presterte mot Latvia er det beste jeg har sett av dem noen gang, 12-4 over Tyskland er ubeskrivelig – og jeg plasserer det i skuffen ”jeg var der”.

Det får klare seg med det.

Once in a lifetime.

Danmark tirsdag, antakelig Russland torsdag.

 

Suksess i fjor – ny bragd i år

 

For andre år på rad spiller hockeygutta for kvartfinale i VM. Det er en bragd uansett om de gjentar suksessen fra Slovakia eller snubler mot Tyskland søndag kveld.

Tyskland vant så vidt det var 2-1 over Danmark lørdag kveld: Philip Gogulla matchvinner 12 minutter før ordinær spilletids slutt. 7.30 igjen: Danmarks NHL-back Philip Larsen skudd i stolpen, ett minutt igjen: Danmarks svenske coach Per Bäckman ut med Frederik Andersen – nesten dansk utlikning et par ganger.

Keeper Dennis Endras reddet Tyskland fra poengtap. Nå har de seks, mot Norges syv.

Norges 3-0 over Latvia var en styrkedemonstrasjon.

Total dominans i 3×20 minutter. Latvia hadde et par skudd i stolpen. Men det hadde Norge også. Holøs en dobbel, stolpe stolpe ut.

Mathis Olimb beskrev nivåforskjellen kanskje best etter formiddagskampen lørdag: Latvia gikk ”hjem” for å satse på kontringer. Det er kult at et så bra lag har så stor respekt for oss, sa Olimb.

Han slurvet på Olimb-vis et par ganger for mye. Marginene er små når han spiller som nå. Men fyttirakker’n så god han var med pucken på vei inn i motstandersonen. Det er han alltid. Jeg kan ikke se mange spillere som er bedre enn Frölunda-løperen til akkurat det, blant spillerne på lagene som nå kjemper om en kvartfinaleplass 17. mai: Tyskland, Latvia og Norge.

Og direktekvalifisering for Sotsji-OL 2014: Norge, Tyskland, Slovakia (og Sveits etter tapet for Frankrike lørdag).

Jeg kan heller ikke se mange, om noen, backer i VMs Stockholm-gruppe som er bedre enn Jonas Holøs. Sverige skulle jo ha en hel haug, så å si alle fra NHL. Men alle har stort sett opptrådt som forvirrede høns rundt keeper Fasth og Enroth.

Holøs har stått opp som en klippe, over alt.

Mot Latvia var også Mats Trygg på det nivået, Holøs-nivået. Og Ole-Kristian Tollefsen tangerte det en gang imellom.

Norge har med andre ord plutselig tre backer av topp VM-klasse.

Hvem skulle tro det, la oss si to uker før VM (da alle så fryktelig slitne ut, som følge av Roy Johansens brutale treningsleir, vet vi nå).

Bak dem står Lars Haugen. En sensasjon da han skled inn på et bananskall og reddet Norge fram til kvartfinale i fjor. Denne gangen er det ingen overraskelse at han redder gang på gang, som om det er den naturligste ting av verden.

Det blir det, med et så kompakt, disiplinert forsvarsverk som han har foran og rundt seg.

I denne sammenheng kunne det være fristende å nevne flere spillere ved navn. Kanskje alle. Men jeg tyr til ingen nevnt, ingen glemt: Et nesten ugjennomtrengelig forsvar, bygget på styrespill, er blitt Norges varemerke – som motstanderne har fått respekt for. Ingen våger lenger å ta lett på Norge.

Det er en bragd i seg selv.

Ishockeylandslaget under Roy Johansen har vokst fra prügelknabe til en bøyg vond å runde og bli kvitt i VM. Latvias Kaspars Daugavins, med 66 kamper for Ottawa Senators denne sesongen, innrømmet det etter 0-3 (der han var på isen ved alle tre baklengsmålene), kortversjon av det han sa i pressesonen: Vi var ikke klare for kamp og Norge ga oss ingen muligheter til å komme inn i den.

Det var mange grunner til det. Noen er nevnt. Jeg kunne også tatt med at Mads Hansen vant 13 av 25 dropper og spilte mest av alle løperne mot Latvia.

Det er også et særpreg ved ”Nye Norge”. Flere og flere blir bedre og bedre utover i mesterskapet. Mot Latvia tok også Andreas Martinsen et nytt klyv, sammen med Alexander Bonsaksen og Morten Ask (istid 18,24!!).

For eksempel.

Og hvem ville for fire-fem-seks år siden snakket om at Norge ganske snart kommer til å ha løperspillere som er blant de beste i Europa? Thoresen, Olimb, Skrøder, Bastiansen – Holtet…

Det ville vært naturstridig, og det er fremdeles det – bokstavlig talt.

Norsk ishockey kjemper i motvind, som alltid.

Men til forskjell fra før legger den seg ikke ned og syter. Den står imot alt; en elendig anleggssituasjon, total ignoranse på de fleste felter (inkludert mitt) og null respekt for det de legger ned (trener Roy Johansen og hans støtteapparat og spillerne som står opp grytidlig her på hotellet på Södermalm for å helle i seg høykarbo, pasta med kjøttsaus, før VM-kamp nummer fem mot Latvia, der ishockey er høykultur).

Ja, det var vel det jeg ville ha ut akkurat for øyeblikket.

Norge-Tyskland søndag 20.15 i Globen.

 

 

 

Derfor blir det kvartfinale

 

 Latvia har i utgangspunktet litt mer av alt det Norges ishockeylandslag kan by på i sine beste stunder.

 

# En god leder i kapteinen Janis Sprukts. Han er tøff, han synes på isen, du ser at motstanderen er litt ekstra oppmerksom når han kommer inn fra spillerboksen.

Sprukts er for Latvia det Ole-Kristian Tollefsen er for Norge. Han går foran, som det heter. Sammen med rekkekameratene Mikelis Redlihs og Miks Indrasis (bare 21 år).

Latvias beste rekke.

Indrasis er høy og skranglete, litt pubertal – men veldig vanskelig å få tak på.

Frekk som få.

Mikelis Redlihs er litt av begge deler.

Men Latvia har også Kaspars Daugavins. Fra Ottawa Senators (66 kamper denne sesongen). Ett mål og en målgivende i VM. Ikke såååå målfarlig. Men en hard type, han også.

Han styrer Latvias 2. rekke, og med backen Oskars Bartulis (nummer 8) bak seg, er den offensivt veldig skummel. Bartulis skyter som en hest, slik Norges keeper Lars Haugen uttrykte det da han beskrev Latvias backer for meg over en kopp kaffe torsdag formiddag.

Det var før jeg så Tsjekkia-Latvia i Globen torsdag kveld.

Tsjekkerne spilte sin beste kamp så langt i VM. Latvia kunne ha vunnet – istedenfor å tape 1-3 – slik Norge kunne ha gjort det i sin tredje VM-kamp (tap 3-4 straffeslag etter 3-3 ordinær tid og spilleforlengelse). De kunne ha vunnet fordi de hadde Tsjekkia på gaffelen – ved å spille enkelt: en pasning ut til kanten, så gjennom i midten.

Eller rett opp i midten. Presist og med trykk.

Litt stikk i strid med hvordan Latvia har framstått tidligere. Nå ledes de imidlertid av Ted Nolan. Kanadier, men født og oppvokst i et urbefolkningsreservat i Ontario. Indianer, altså – som har coachet Buffalo Sabres og New York Islanders i NHL. Han tygger tyggegummi frenetisk, mens Saulietis, Stals og Jass (Latvias veldig gode 4. rekke) maler på, jo nærmere motstandermålet desto mer aggressivt.

Vonde å stoppe.

Gode i overtallspill.

Pådrar seg ikke mange utvisninger.

Noe som er litt overraskende med tanke på det noe uvørne nærkampspillet de sto for mot Tsjekkia; krysstaklinger i ryggen mot vantet bak eget mål, noe som vanligvis medfører utvisninger, men som i denne kampen ikke gjorde det. Kanskje fordi 1) dommerne plutselig har lagt seg på et annet nivå enn innledningsvis i turnerringen, 2) Latvia er smarte i nærkampspillet, eller gode om du vil.

Og, oooooops – der var jeg i ferd med å glemme Latvias fans. Den er best i VM. I alle fall den delen av mesterskapet som foregår i Globen.

Mange, høyrøstede, gøyale, gode å ha – for Latvia.

Norges håp når det gjelder den kampen – på tribunen – er at latvierne i landslagsdrakter på Globens røde seter ikke rekker fram til 12.15 lørdag fordi de har tatt seg en tår over tørsten. Det er de også gode til, for å si det slik.

 

Ok, det var Latvia – som jeg mener Norge kan slå og bør slå.

Historien tilsier ikke det.

En seier siden Norge var tilbake i A-VM i 2006. Den kom i 2007. Da var Latvia ferdig med VM (reddet plassen) og kom til kamp på formiddagen omtrent rett fra feiring. 7-4 til Bastiansen (veldig god i 2007) & co.

De tre andre VM-kampene har endt med tap.

Spiller for spiller, som det heter, er muligens Latvia litt bedre enn Norge. Sammenlikner du Latvias 4. rekke med Norges, får du en slags bekreftelse på den antakelsen. Men totalt sett – med alt som spiller inn når så mye står på spill som her – er Norge det ene målet bedre enn Latvia.

Nå!

Keeper Lars Haugen er litt bedre enn Edgars Masalskis.

Haugen er stødigere, Masalskis en sprellemann. De sistnevnte kan jo stå en sånn på hodet kamp en gang i mellom. Men med Norges offensive kraft, som er større enn noen gang, er det grunn til å tro at det ikke skjer nå.

Haugen har ikke virket like spektakulær som i VM i fjor. Men han er en mye bedre keeper ett år senere, selv om han selvkritisk mener at han burde tatt Tsjekkias tredje mål (Michael Frolik 3-2) i 3-3 kampen som endte 4-3 etter straffeslag (Haugen mener han opptrådte svakt da Ales Hemsky satte den første og avgjørende).

Det blir en keeperkamp, akkurat som i Russland-Sverige 7-3: Varlamov vant den KLART over Fasth.

Den ender i Haugens favør i dag.

Flere grunner til tre poeng til Norge, og syv foran møtet med Tyskland søndag:

1. rekka med Thoresen, Hansen og Skrøder har ennå ikke fått ut sitt potensial. Men de har hevet seg kamp for kamp. Både Skrøder og Thoresen har fem målpoeng på fire kamper, Mads Hansen ett mål. Men viktigst av alt: Thoresen har begynt å spille med de to andre, og Hansen har lyktes med å binde dem sammen til en enhet – i motsetning til i turneringstarten, altså.

Ser forresten Sverige-Russland for øyeblikket: Fire av fem mål i overtallspill (3-2 Sverige), Franzen mister hodet (litt), Landeskog pådrar seg en dum utvisning etter 2-3 redusering Malkin (minus på Sveriges keeper Fasth;skal han TAPE VM for Tre Kronor?), Franzen vs Nikulin/Malkin slagsmål.

PS! Dårlige dommere (enig med Leif Boork på TV 4: ”har tappad matchen”, som amerikaneren som annullerte Skrøders 2-2 mot Russland).

Russland 3-3 i 5 mot 3: Jemelin/spearing og skuespiller-Jemelin (kanon, men minus Fasth igjen?!)

En påminnelse.

Norge må holde seg borte fra utvisningsboksen, ikke la seg bringe ut av fatning (som Franzen og Landeskog). Ikke ta en sånn som Mathis Olimb mot Italia: En dum tripping, en enda dummere 10 minutter personlig for usportslig opptreden.

Mer fordel Norge: Marius Holtet har fått stilt inn siktet på børsa. Det eneste som kan stå i veien for den nå, er nær forestående fødsel på hjemmebane.

Han kommer ikke til å score fire som mot Frankrike i fjor.

Men en eller to, det kan holde lenge.

Det blir nemlig ikke mange mål. Jonas Holøs vil holde koke i nye 28-29 minutter, Tollefsen vil komme til sin rett igjen – nærkampene vil bli heftigere enn mot Russland, Tsjekkia og Italia (som mot Sverige omtrent) – dette er en kamp for Norges vanligvis beste rekke: Mathis Olimb, Anders Bastiansen (som vil klore seg fast bak Masalskis), Lars Erik Spets (som vil dekke og stoppe tre-fire susere før de kommer fram til Haugen).

Martin Røymark finner tilbake til skøytegåingen a la jeg rekker over veldig mye is i løpet av et 35 sekunder langt spillebytte – og skaper rom for Holtet og Kristian Forsberg.

Kristian Forsberg som MÅ spille. Han MÅ klareres av lege Ole Fosse og hans SCAT 2 hjernerystelse test lørdag formiddag.

NB! Forsberg gjorde matchvinnende 3-1 da Norge slo Sveits 3-2 i Kosice 2011.

Viktigere: Kristian Forsberg dekket/stoppet mange skudd i fjor. Ikke så mange som Spets, men likevel… Denne gangen har han dekket flest av alle. Han har gått foran og på tross av et par smeller har han holdt et høyt laveste nivå, som trenere pleier si (men det er riktig og ikke minst viktig).

PS! 4-3 og 5-3 til Russland kjapt, kjapt: Elendig backspill av Sverige, ganske dårlig av keeper Viktor Fasth. Hvordan i alle verden skal Tre Kronor vinne VM-gull med et slikt forsvarsspill? Svar: Helt umulig.

Johan Franzen ut med nesebrudd: Dobbelt umulig.

6-3: Fem russiske på rad, Malkins tredje (Sverige har ikke slått Russland i et mesterskap siden 2004).

Tilbake til Forsberg (en favoritt, som du fortstår): Uten Modo-poteten vil dessuten Roy Johansen bli tvunget til å endre på rekkesammensetningene. Han har tidligere tenkt på et bytte mellom 1. og 2. rekka. Da kunne det ha vært nødvendig. Nå? Nei, takk – Morten Ask, Andreas Martinsen og Ken Andre Olimb har satt seg som 4. rekke (etter at Johansen kippet ut Mats Rosseli Olsen – mot min stemme – etter åpningskampen mot Sverige), og de to første er slik jeg ser det, med all fokus rettet mot Latvia, slik de bare må være.

PS! Sverige ledet 3-1, Russland vendte til 5-3. Alt kan skje (selv om jeg ikke tror det blir åtte mål mellom Norge og Latvia;3-2 kanskje). Skjer det jeg tror, blir det Russland-Norge i kvartfinale 17. mai. Fredag kvelds understatement: Se opp for Malkin (tre mål, pluss, pluss, pluss).

# 7-3: Denis Denisov, lagkamerat av Patrick Thoresen i St. Petersburg.

 

 

 

 

Tyskland søndag – mer enn hockey

 

Evan Kaufmann (27) er ikke blant Tysklands beste spillere. Han er imidlertid den mest omstridte.

 

Han er 175 centimeter høy og veier 76 kilo.

Men han er stor nok til å få spalteplass i New York Times.

Evan Kaufmann er nemlig den første jøden på et tysk landslag på 80 år. Han har spilt fire sesonger i Düsseldorf. Fra neste sesong er løperen å finne i Nürnberg. Det har også bidratt til å øke oppmerksomheten, som allerede er ganske stor, rundt Kaufmann.

En advokat som er visepresident i foreningen som representerer jøder som overlevde Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer, sier til New York Times at han respekterer Kaufmanns beslutning om å spille for Tyskland – men legger til at den gir en bitter ettersmak.

New York-advokaten Menachem Z Rosensaft uttaler også at han stiller spørsmål ved om en jøde frivillig skal begi seg til Tyskland og stille opp for dét landet.

Det er det Evan Kaufmann har gjort.

Han er født i Minnesota (amerikaner, altså) og spilte ishockey for universitet der da han i 2008 fikk kontrakt med DEG Metro Stars Düsseldorf (Tore Vikingstad gikk samtidig fra Düsseldorf til Hannover). Fordi familien hans kommer fra den tyske byen Wittlich vest i Tyskland, kunne han med sitt doble statsborgerskap gå rett inn på Tysklands landslag da han ble ansett som god nok for det.

I motsetning til en del andre, syntes han ikke det var rart i det hele tatt.

Kaufmann til Svenska Dagbladet: Man skal ikke glemme/fortrenge historien. Men den som alltid velger å tenke og handle ut fra det som har hendt, bygger stengsler mot framtiden.

Evan Kaufmanns oldefar sultet i hjel i en tysk konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig. Hans farfar overlevde og fant sin søster som måtte amputere et ben – og sammen flyktet de til USA.

Norge møter Tyskland her i Stockholm søndag 20.15.

En helt annen og langt mindre kontroversiell sak (kan man trygt si): Norges ishockeylandslag vil ha såkalt mediefri torsdag, som er den første av to fridager for dem før Latvia venter lørdag 12.15.

Jeg har ikke hatt inntrykk av at Tollefsen & co føler at det blir for mye mas fra norske medier (syv-åtte personer). Men kanskje er den oppfatningen feil? Dumt synes jeg det uansett er. For norsk ishockey er VM det Tour de France er for sykkelsporten: 17. mai tre uker til ende.

Og da gjelder det å melke mediene for alt det er verd, det vil si vise seg fram, være tilgjengelige – ja, du skjønner!? (Tirsdag varte pressetreffet 25 minutter, og da var til og med Petter Stordalen til stede).

Nåja, det valget har jeg ikke noe med. Det får være hockeyguttas. Jeg ville bare gjøre oppmerksom på det, hvis du skulle komme til å savne en slags siste nytt fra Norges ishockeylandslag i ishockey-VM torsdag (i TV og på Nett) og fredag (dagsavisene).

Siste: Onsdag kveld SMS fra ishockeylandslagets mediekontakt på utlån fra Olympiatoppen: Intervju med spiller kan innvilges, hvis det passer for spilleren (sjekk VG Nett likevel, med andre ord).

Helt til slutt litt offisiell publikumsstatistikk toppseriene i Europa – snitt:

1) Sverige: 6385, 2) Sveits 6305, 3) Tyskland 6060, 4) Russland (KHL): 5891, 5) Finland: 5103, 6) Tsjekkia: 4824, 7) Østerrike: 3606, 8) Slovakia: 2687, 9) Storbritannia: 2028, 10) Norge: 1462

Fire keeperkamper

 

Lars Haugen (25) kan redde Norge i fire kamper fram til VM-kvartfinalen 17. mai. Men keeperne til motstanderne er minst like gode og kan like godt bli matchvinnerne som tar laget sitt til sluttspill.

Daniel Bellissimo (28) har litt av et etternavn. Han er også en veldig bra målvakt. Italias siste skanse gikk nylig til Timrå i Elitserien etter en knallsesong i BIK Karlskoga (tidligere Bofors).

Det er ikke uvanlig at Italia stiller med gode keepere i VM. Bellissimo er intet unntak.

Danmarks Frederik Andersen (22) er lagkamerat med Norges Mathis Olimb og Mats Rosseli Olsen i Frölunda. Han var kanskje også Elitseriens beste keeper denne sesongen. Her i VM har han ikke vært så god. Mot Italia, som slo danskene i spilleforlengelse, var han nesten dårlig – og han var heller ikke all verden mot Sverige (4-6).

Men eks-Frederikshavneren er stor (193 cm/112 kilo), og stor nok i dobbelt forstand til å stoppe for eksempel Norge 15. mai.

Den kampen kan fort bli uinteressant fordi Olimb & co før dét skal møte Italia onsdag, Latvia lørdag og Tyskland søndag. Etter de tre kampene vil det, tror jeg, være avgjort hvilken ”fjerdenasjon” som følger Sverige, Russland og Tsjekkia til kvartfinalene – og hvilket lag som er klar for nedrykk til B-VM.

Det dårligst plasserte vil bli offer for den skjebnen, de tre over og etter laget på 4. plass, kan pakke sakene sine.

Dennis Endras’ (26) Tyskland og Edgars Masalkis’ (32) Latvia vil være blant de tre, fordi jeg tror (TROR) Norge går til kvartfinalen. Italia rykker ned på tross av to poeng mot Danmark som altså fortsatt vil være en A-nasjon, tror jeg – siden de har fire NHL-spillere i tillegg til Andersen – og fordi Italia tapte 0-5 for Latvia tirsdag, pådro seg en mengde utvisninger og tradisjonen tro mattes sterkt utover i turneringen.

Betingelsen er imidlertid, som du sikkert har skjønt, at Lars Haugen viser seg å være en bedre keeper enn de fire andre nevnte.

Er han det? Det er ikke sikkert. Men han kan være det i fire VM-kamper de neste syv dagene. Det vil være dagsformen, flyt, høyre ben, venstre ben, stolpe ut, stolpe inn (som Norges landslagssjef for 25 år siden, Lennart Åhlberg, alltid sa) som kommer til å avgjøre keeperkampen.

I Norges favør fordi Haugen er veldig godt trent fysisk, er mentalt sterk – og litt av et balltalent.

Men han må stå litt bedre enn han har gjort i to VM-kamper hittil.

Han tok sterk selvkritikk på Tsjekkias 3-2 mål og den matchvinnende straffen fra Ales Hemsky (jeg ramlet ned som en sekk poteter). Etter å ha sett målene i reprise noen ganger, er jeg enig med Haugen: han kunne/burde stoppet dem (på den annen side kunne/burde Ole-Kristian Tollefsen og Patrick Thoresen fått pucken ut av egen sone i momentet før Michael Frolik fikk trykke inn det tredje: dårlig med spaken, sa Haugen).

På den annen siden tror jeg han vil det – stå bedre – fordi Norge vil tette igjen litt ekstra rundt ham og motstanderne nå ikke er like gode, effektive, skumle og alt du kan tenke deg, som de tre første.

Den skumleste kampen blir lørdag.

 Mot Latvia 12.15.

Ikke på grunn av tidspunktet. Men fordi Norge aldri har hatt særlig tak på latvierne, som for det meste spiller for Dinamo Riga i KHL – men også kan by på en NHL-spiller: 23-åringen Kaspars Daugavins (løper).

# Miks Indrasis er toppscorer etter tre kamper med tre mål. Han spiller for HK Riga, på liganivået under KHL.

2-4 i 2006 i Riga, 1-4 i 2008 i Halifax, 0-5 i Mannheim 2010.

Bare en seier siden Roy Johansen tok Norge opp i A-VM igjen: 7-4 i Moskva 2007.

Da kom latvierne inn i hotellobbyen på en skøyte på morrakvisten noen timer før kampstart, og fortsatte å stå på den under kampen som Norge måtte vinne. Latvia var allerede klar for mesterskapet året etter.

Latvia pløyde over Italia tirsdag.

24 timer etter det tror jeg ikke Italia vil ha mye å stille opp med, forutsatt at Ole-Kristian Tollefsen & co har brukt hviledagen etter ett poeng mot Tsjekkia på fornuftig vis.

Det er ingen grunn til å tro noe annet. Dette er en toppidrettsgjeng; myten om useriøse norske spillere på tur er for lengst begravd (selv om den i landet de representerer har en lei tendens til å holdes i live).

I tillegg tror jeg en del annet:

# 1. rekken med Mads Hansen, Patrick Thoresen og Per-Åge Skrøder ville benytte anledningen mot Italia til å komme skikkelig på plass.

# 3. rekka med Holtet, Forsberg og Røymark vil få uttelling – i form av mål – for all den sterke skøytegåingen spesielt Røymark har vist i de tre første kampene. Forsberg er Forsberg (les SOLID), mens jeg fremdeles venter på ”Holtet 2011” – som kommer nå, om ikke kona nedkommer med nummer to og han må slenge seg på flyet til Karlstad.

For øvrig synes jeg 3. backpar Juha Kaunismäki/Henrik Solberg fortjener en liten oppmerksomhet. OK, Solberg gikk på en juniorblemme da han skjøt pucken rett i senior Petr Nedved (40) i offensiv sone og tabben endte med 1-1 av Ales Hemsky fem sekunder senere (fordi Kaunismäki ikke klarte holde tritt med farten hans) – men stort sett har Stavanger-backene klart seg utmerket.

Ett baklengs på stadig mer istid; Kaunismäki er sterk og god inn som en slags førsteforsvarer i egen sone. Solbergs førstepasning ut av egen er ofte presis og kontant (og rett som det er fra ”sjelden” backhand, hvilket er mer effektivt enn den kan se ut til å være).

Et lite sluttpoeng, kanskje?

Nja, det er muligens ikke så godt.

Men Norge har sluppet inn kun ti mål i ordinær spilletid (pluss fem min spilleforlengelse) mot Sverige, Russland og Tsjekkia. Jeg tipper Tyskland, Latvia, Italia og Danmark etter hvert og hver for seg kommer til å ha langt flere minus i målprotokollen mot Stockholm-gruppens tre beste lag.

 

 

De beste må spille mye bedre

 

Hockeygutta mener Russland-tapet innebar nivåheving fra premieren mot svenskene. Det inntrykket bør revurderes foran oppgjøret mot Tsjekkia mandag ettermiddag.

I alle fall til å hevde at de følte at de spilte bedre mot Malkin & co enn aggressive og in your face Sverige.

For det gjorde de i virkeligheten ikke.

Oppfatning stammer nok mest av alt fra at de fikk lov til å spille pucken litt fram og tilbake, både her og der, og at de smertefritt kunne ta seg inn og ut av terreng det vanligvis gjør vondt å ferdes i.

Det var nemlig ikke mer fruktbart enn at Norge fikk løsnet fattige 21 skudd, mot russernes 46.

Hvor av åtte i midtperioden (8-16).

To av dem gikk i mål ved spill i overtall, fem mot tre (1-2, Ask – en knaller) og fem mot fire (2-3, Holtet – en suser det også).

I tillegg traff hockeyguttas beste etter 120 VM-minutter, Jonas Holøs (eks Colorado), rammeverket bak Semjon Varlamov (Colorado) fem minutter før slutt. Den kunne føket inn til 3-4, og det er nok derfor han, Marius Holtet, Patrick Thoresen, Per-Åge Skrøder, Roy Johansen – ja, alle mann – ga uttrykk for at dette lover (offensivt) godt med tanke på kampen mot Tsjekkia.

Den skal – eller bør – Holøs & co vinne, på bakgrunn av tidligere uttalelser a la ”tror vi tar poeng i en av de tre første” mot Sverige, Russland og Tsjekkia.

Det kan jo skje. Men det vil ikke skje slik Norge har sett ut og framstått hittil. Det må radikale endringer og forbedringer til for at tsjekkerne skal gå på sitt første nederlag etter en hviledagen søndag – og slappe 2-0 over Danmark og sviende 1-4 for Sverige lørdag.

# De antatt beste må opp flere hakk.

Det er kortversjonen.

Her den litt lengre, men på langt nær altomfattende.

Patrick Thoresen innledet kampen mot Russland med et opphold på over ett minutt i egen sone, sammen med rekkekameratene Per-Åge Skrøder og senter Mads Hansen.

Det var riktignok mot russernes beste med Malkin, Popov og Peresjogin.

Men Roy Johansen har valgt å bruke Thoresen som kantspiller fordi han i størst mulig grad skal kunne bruke kreftene offensivt, i motsetning til om han hadde spilt senter med større defensivt ansvar. Hvis Patrick Thoresen – som enda en gang skapte inntrykk av at han ikke har VM-formen inne – må slite seg ut rundt egen keeper, har han null overskudd rundt motstanderens (hvis han kommer så langt, som han gjorde i overtall fem mot tre og Asks 1-2 (målgivende sammen med Holøs).

Per-Åge Skrøder er en av – tja, litt sjåvinistisk – verdens beste helt oppe i maska på motstanderkeeperen. Det beviste han enda en gang ved utlikningen til 2-2, som ble feilaktig annullert etter at han hadde slått pucken inn fra halvannen meter.

Men han må komme seg dit.

Det skjer alt for sjelden nå.

Jeg tror det er mang grunner til 1. rekken ikke funker. En er nevnt: Patrick Thoresen er ikke i form.

En annen kan være at Mads Hansen – 4. senter i klubblaget Brynäs – ikke har tilstrekkelig offensiv pondus til å bære sine to kanter fram i riktig retning. Hans styrke ligger i det defensive; han leser spillet godt og ser til at motstanderen ikke slipper til der motsanderen helst vil – men motsatt har han ikke kapasitet til å frigjøre Thoresen og Skrøder.

For å si det slik.

Hva kan landslagssjef Roy Johansen gjøre med det? Ikke annet enn å håpe at det hittil fastgrodde mønsteret skal endre seg til det langt bedre. Fordi handlingsrommet hans er snevert. Han kan ikke som kollega Pär Mårts hos svenskene ”laborera med kjedjorna” når en eller to ikke fungerer slik de er tenkt å fungere.

I 2. rekka sliter nemlig Lars Erik Spets og Anders Bastiansen med å matche Mathis Olimbs virilitet.

Og fortsetter det slik – der også – blir Olimb snart litt for sliten av å måtte sørge for å få pucken ut av egen sone, og sørge for at rekkekameratene og backene bak kommer i posisjon til å avslutte (skikkelig) i den andre enden.

Kanskje Kristian Forsberg opp i første sammen med Skrøder og Thoresen kunne være verd et forsøk?

Hansen ned til Holtet og Martin Røymark? Forutsatt at Holtet kommer seg opp på et høyere laveste nivå. Han har ikke vært dårlig, men jeg savner å se ham som gode, gamle Holtet – det vil si «the best of» 2011-utgaven – i hvert spillebytte.

Martin Røymark har forresten vært veldig god i to kamper nå. En mulig løsning for å løse opp: Speedy Røymark flyttes til hvor som helst, og da løser det seg?

Det løste seg en smule for 4. rekka da Mats Rosseli Olsen måtte vike plassen for Andreas Martinsen.

Roy Johansen var fornøyd med det byttet i ettersnakket Norge-Russland søndag kveld. Morten Ask så ut til å ha fått en ny vår (på tross av pollenallergien) sammenliknet med Sverige-kampen. Jeg tror imidlertid det er for tidlig å slippe jubelen løs. Til det var tempoet for labert og nærkampene nær ikke-eksisterende (men det kan duge veldig bra mot Italia).

Samme sak med Kent André Olimb. (Jeg iler til og innrømmer at han er en av mine favoritter). Han fikk utrettet dobbelt så mye på 10,32 minutter istid som i løpet av åtte mot Sverige, men jeg er redd det var tilsynelatende. Han fikk den plassen og rommet å boltre seg i som han ikke vil få mot Tsjekkia, hvis tsjekkerne har funnet ut at de trenger tre poeng nå før neste kamp mot gufne Latvia.

Andreas Martinsen burde fått mer spilletid allerede i VM i fjor. Mot Russland ble det nærmere ni minutter. Det virket som om det var mer, og det er et kvalitetstegn. Men jeg synes han med tanke på størrelsen (100 kilo blank) og rekkevidden ikke dekker nok rom og heller ikke kommer til ordentlige avslutninger, noe som antakelig har med dårlige valg å gjøre.

Summa summarum ikke alt for mye å glede seg over; eller alt for mye å ta tak i til at det er grunn til å glede seg før Tsjekkia-møtet – og av enda større betydning, Italia onsdag.

Men siden Patrick Thoresen, Holtet, Holøs, Lars Volden (veldig god VM-debut), Skrøder og alle de andre jeg snakket med etter Russland-kampen valgte å fremheve det de anså positivt og oppløftende, gjør jeg også det.

# Backene.

Juha Kaunismäki/Henrik Solberg fra Stavanger har tilført landslaget en dimensjon.

Det vil si et backpar til som fungerer. Dermed blir slitasjen (nåja) mindre på Holøs, Tollefsen og Mats Trygg. De bringer i stabil balanse med noen små, i øynene skjærende unntak, en enhet bestående av seks backer.

Dropper Alexander Bonsaksen sitt noen ganger hårreisende overmot og gis Ole-Kristian Tollefsen igjen (som mot Sverige) anledninger til å takle (i motsetning til mot uvillig russere) – og hermer Holøs’ alltid presise oppspill – kan de nærmeste rundt Lars Haugen være årsaken til suksess mot Tsjekkia, Italia, Latvia, Tyskland og Danmark.

Slik at det liksom ikke er nødvendig å oppta seg med fire haltende rekkekombinasjoner.

# Med andre ord kvartfinale 17. mai og OL-plass i 2014.

 

Spikret til fiasko-veggen

Tenk deg fotballpresident Yngve Hallen i ren frustrasjon banne på direkten fra TV-studioet under en VM-kamp (med Norge).

Utenkelig, selvsagt.

Men det var det Christer Englund gjorde da han av TV 4s ekspertkjendiskommentator Niklas Wikegård ble spikret til veggen for billett og publikumsfiaskoen i Globen.

Men først: Lars Volden (19), 3. keeper i finske Espoo Blues, inn i stedet for Lars Haugen (25) i Norges mål mot Malkin og Russland nå i ettermiddag, søndag.

Hvorfor? Haugen kunne kanskje tatt ett mot Sverige, men reddet tross alt 41 skudd og var stort sett strålende.

Svar (mitt): Haugen vil kanskje være litt for høy på adrenalin mot russerne, som han tross alt mest av alt bør vise seg fram mot for å få fast jobb i Dinamo Minsk i KHL neste sesong.

Roy Johansen mener kanskje (helt sikkert) at det er viktigere at Haugen er klar mot Tsjekkia mandag klokken 16.15, enn at han redder en del mot Russland – og Norge likevel taper med fem mål. Det er mot Tsjekkia sjansen til poeng i en av de tre første kampene i VM ligger (et delmål for hockeygutta).

Og etter Tsjekkia er det Italia onsdag. En må vinne kamp, og da må Haugen stå.

Hvis ikke Volden er helt strålende nå, da.

Han har talentet. Men mangler selvsagt erfaringen. Håper den ikke blir av det brutale slaget mot Russland; Malkin, Datsjuk, Nikulin, Kuznetsov….jeg sier ikke mer.

 

Men tar opp Wikegård-tråden: Visepresidenten i det svenske hockeyforbundet, Peter Forsberg (ikke den ordentlige Foppa) sa dagen før Sverige-Norge at han var helt sikker på at åpningskampen ville bli utsolgt.

Hellig overbevist som bare en pamp kan være, på syltynt grunnlag. 7000 billetter var solgt. Det kom 7770 etter at publikumstallet under kampen først ble oppgitt til 5000 et eller annet.

Globen tar 13 500.

Prisene fikk skylden for fiaskoen, og at den norske nasjonalsangen hørtes bedre – fra publikum – enn den svenske (det sved jo aller mest for svenskene, som liksom er best i verden på alt som har med ishockey å gjøre, og synes norsk ishockey er larvigt, nå’t skit – eller vad faen, som både Wikegård og den svenske hockeypresidenten Englund utbrøt i TV 4 studioet dagen etter, under Sverige-Tsjekkia: 10 000 tilskuere, og da var det plutselig VM-fest igjen!!!??).

En billett Sverige-Norge kostet opp mot 1495 svenske kroner.

Barcelona på Nou Camp 1 056 ifølge Aftonbladet.

Christer Englund kom til TV 4 studio i den tro at han dagen etter, da prisen var satt ned med 75 prosent, ville få tildelt et mikrofonstativ. Han fikk en slegge i hodet. Av Niklas Wikegård, tidligere Elitserietrener og nå i mange år ekspertkommentator i en rekke kanaler. Denne gangen i VM-rettighetshaver TV 4s studio, på samme lag som blant en haug andre hockeykjendiser, Leif Boork.

Du kan finne klippet av utskjellingen, der Wikegård spikrer Christer Englund til veggen på YouTube.

http://www.youtube.com/watch?v=08WTv0VpKXg

 

Kona mi visste ikke en gang at det er VM, dere burde rulles i tjære og fjær og byttes ut alle mann.

Sa Wikegård til Englund, som forsvarte (?) seg med at ”vi har brukt 10-15 millioner på markedsføring” (et årsbudsjett for en norsk toppklubb i ishockey, to ganger budsjettet til Norges landslag).

 

Wikegård blir av mange andre svenske hockeyeksperter karakterisert som klovn. Men når sant skal sies, er han i stand til det (å si det som sant er):

# Det er folkets landslag (Tre Kronor) og det er ingen folk her.

# Man får ikke en andreserve når man har mislyktes så kapitalt.

Og så videre, og så videre.

Christer Englund så ut som en liten skolpojke.

Det kan han godt gjøre, fordi VM i Globen – i motsetning til i Helsinki – er en gedigen publikumsfiasko. Noen mener det var flere folk på Sveriges trening søndag formiddag enn kampen Sverige-Norge fredag, og på alle kokoskampene – Danmark-Italia (3-3 ordinær tid, sudden death nå, Danmark lå under 0-2;undervurdering) for eksempel – er det null og niks folk på tribunen, bortsett fra dem som TV-kamerafolka finner etter en stund.

Sånn kan det gå når man blir litt for høy på seg selv (les svenske hockeyledere).

Norge-Russland om et par timer:

Ole-Kristian Tollefsen, @OKT55 på Twitter: Lagmaskin-Indvidualitet. Kautokeino-Sibir. NSB-Trans Siberian. Blondiner-Brunetter. Wait and see #hockeyfeber

Er ikke så sikker på hashtag’n, men det andre er i nærheten av spikeren på huet.

Lars Erik Spets mener han vil ha noe å hente mot Malkin, fordi han har like mange målpoeng i norske Getligaen som Malkin i NHL – har mål. Spets: Jeg stor fordel av stor bane.

Da jeg så Malkin mot Latvia, fikk jeg det klare inntrykk av at han hadde fordel av stor bane. I alle fall etter cirka 20 minutter innkjøring.

Den som lever får se.

Thoresen må orke mer

Patrick Thoresen gikk på et par skikkelige karameller i premieren og klarte ikke å reise seg – fordi han ikke er i så bra form som han har hatt for vane å være i VM?

 

Eller fordi han har spilt senter i St Petersburg hele denne sesongen og nå er tilbake på kanten?

Uvant med andre ord.

Og årsaken til en skral VM-start?

Kanskje er ikke Mads Hansen rett mann som senter for Thoresen, og hvem kan i tilfelle være et alternativ?

Jeg vet ikke, og fikk ikke tid til å spørre ham om det i pressesonen tett opp mot avisens deadline fredag kveld i Globen.

Derfor spørsmålene knyttet til Patrick Thoresen nå (og så kan jeg spørre ham på fridagen lørdag).

Er svaret dårlig form, er det et faresignal for hockeygutta.

Det er seks gruppespillkamper igjen, og alle vil være avgjørende med hensyn til 1) kvartfinale, 2) Sotsji-OL, 3) unngå sisteplassen og nedrykk. Og Patrick Thoresens ork – eller motor som det heter – vil være helt avgjørende for hvor vidt det blir det ene, det andre, eller gud forby, det tredje.

Han må være i like bra form som Jonas Holøs, som spilte over 28 minutter. Thoresen i underkant av 17. Han må være i stand til å spille over 20, fordi det er han med hans sedvanlige kvaliteter som skal lede laget.

Han er i likhet med Holøs, Tollefsen (26 minutter) Norges varemerke: Ekstremt utholdende og sterke rundt pucken; sterke på alle sett og vis.

Inkarnasjonen av Norges ishockeylandslag, en leder som de andre spillerne vender blikket mot og tar farge av.

Patrick Thoresen var hverken det ene eller andre, på det nivået som kan kreves av ham, mot svenske spillere som han skal kunne matche i disse henseende (hvilket han ikke gjorde nå;karamellene preget ham i negativ forstand).

Jeg vurderte å gi ham en stjerne av tre mulige på børsen i VGs rosa papirbilag, på grunn av et par-tre lure Thoresen-valg. Men jeg strøk den til slutt. Fordi han kan så veldig mye bedre. På en skala en til ti, spilte han til en svak firer fredag (Olimb en sterk åtter, på tross av litt for mange vågale greier i egen sone).

Mens Mathis Olimb hevet seg voldsomt fra oppkjøringen til premieren – fra tomgang til tenning på alle sylindre – maktet ikke Thoresen det samme. For å gni det inn: Det er bekymringsfullt. Han må gjøre noen grep, og kanskje må Roy Johansen gjøre det samme – kjapt foran Russland-kampen søndag.

Norge kan slå Tsjekkia mandag (jeg så dem mot Danmark, 2-0), men gjør det ikke med Thoresen i Thoresen mot Sverige-utgave.

Det beste er nok om Patrick Thoresens premiere egentlig var et såkalt engangstilfelle, en slags blåmandag og typisk dårlig dag på jobben. Fordi Roy Johansens spillerom ikke er særlig stor når det gjelder rokeringer:

Hansen bytter plass med Bastiansen? Nei, Bastiansen (og Lars Erik Spets) klarte etter hvert å henge med i Olimbs svinger mot Sverige, Bastiansen viste til og med gode, gamle takter mot slutten (rundt motstandermålet;skaffet utvisning og overtall 45 sek før slutt 2. per bl a).

Tommy Kristiansen inn? Eller Andreas Martinsen? Tja, kanskje. Mats Rosseli Olsen var positiv i de fem minuttene han fikk, Kristian Forsberg hadde antakelig fått mye mer spilletid hvis han ikke hadde fått den smellen over øyet fra kølla til Silfverberg i det 22. minutt, Martin Røymark var veldig god – ingen av dem bør vike plass.

Heller ikke Ken Andre Olimb: God i 8,45 minutter på isen.

Morten Ask fikk imidlertid hele 14,52 minutter istid, 27 bytter.

Det synes jeg var alt for mye, tatt i betraktning det han utrettet. Patrick Thoresen orket 16,51, ”mot normalt” drøyt 20.

Ask må ned, til fordel for skøytesterke Forsberg, kreative Rosseli og speedy Røymark (12,31 spilleminutter fordelt på 25 bytter).

For eksempel.

For øvrig skulle jeg gitt Mats Trygg en stjerne i VG Rosa (for skuddet som Olimb nesten styrte inn til 2-2). Den glapp. Min feil.

Ole-Kristian Tollefsen fikk to, selv om han burde ha vært mer kontant og presis med puck i forbindelse med de såkalte klareringene: pucken ut av sonen i en fykende fei, via vantet eller hva som helst – men for all del hardt.

Jonas Holøs var heldigvis så god som jeg hadde håpet han ville være, og så god som han må være. Tre stjerner i VG Rosa sammen med nesten plettfrie Haugen og entertaineren Mathis Olimb.

Og her er jeg søkt tilbake til utgangspunktet: Savnet av ”den egentlige” Patrick Thoresen. Han – den egentlige – får nemlig også tre stjerner.

Hver gang.

 

Ingen utvisninger, takk

Sverige i overtallspill bør – eller må – hockeygutta unngå: Karlsson, Alfredsson, Franzen, Zetterberg, Loui Eriksson.

Det – fire løpere og en back – er Tre Kronors såkalte power play oppstilling. Den første. Den andre er sikkert ikke mye dårligere.

Her er Sveriges lag, backpar og rekkesammensetninger:

Keeper: Jhonas Enroth (Buffalo Sabres), backer: Jonathan Ericsson (Detroit Red Wings)/Niklas Hjalmarsson (Chicago Blackhawks), Victor Hedman (Tampa Bay Lightning)/ Staffan Kronwall (Severstal, KHL).  Erik Karlsson (Ottawa Senators), Niklas Kronwall (Detroit)

Fem av seks backer fra NHL. Jeg vil påstå at det siste backparet ikke er langt fra verdens beste. Det er i alle fall VMs beste.

1. rekke: Loui Eriksson (Dallas Stars), Henrik Zetterberg, Johan Franzén (begge Detroit)

2.: Daniel Alfredsson (Ottawa), Marcus Krüger (Chicago), Viktor Stålberg (Chicago)

3.:Jakob Silfverberg (Ottawa), Calle Järnkrok (Brynäs), Gabriel Landeskog (Colorado Avalanche)

4.: Fredrik Pettersson, Joel Lundqvist (begge Frölunda), Niklas Persson (CSKA Moskva, KHL)

Alle snakker om Alfredsson og Zetterberg. Men se opp for Gabriel Landeskog; en mini-Foppa (Sveriges altså): Jobber knallhardt over hele banen, fram og tilbake – og kan score mål.

Norges backpar og rekker finner du i dagens VG Rosa.

# I dagens Svenska Dagbladet uttaler Per-Åge Skrøder at folk i Norge bryr seg mer om ishockey nå, etter VM-suksessen i fjor: «Det er vel ikke hver dag Verdens Gang skriver syv sider om hockey. De pleier skrive syv linjer…»

Krev dementi, Skrøder!!

Peter Nedved – 40 år gammel – debuterer for Tsjekkia i VM mot Danmark i dag, fredag. Mot Norge mandag. Eks-NY Rangers Nedved, en gammel favoritt – også som kanadier i OL, blant annet.

Sverige-Tsjekkia allerede lørdag kveld.

Tre Kronors coach Mårts fortalte meg i går, torsdag, at spillerne hans må ta teambussen til kamp. Har lært av Slovakias feil på hjemmebane i fjor: Alle kjørte i hver sin luksusbil etter besøk hos familien og kjæresten; ingen lagfølelse. Fiasko.

Vil for all del unngå det.

PS! Sverige vinner så å si alltid åpningskampen i VM (4-5 for Norge i fjor første tap på 11 mesterskap), men ikke med så store siffer. 5-2 over Norge i 2010.

Mitt tips: Det samme i kveld.