Sverige: Guld – stackars Norge

 

 

NHL-stjernen Henrik Zetterberg sier han vil vinne VM-gull, svenske eksperter har begynt å se fram mot finalen 20. mai – og der ligger de norske hockeyguttas sjanse.

 

14 svenske NHL-proffer mot null norske.

Det er rått parti, sammen med en hel haug andre faktorer:

NHL-keeper Enroth mot Haugen fra den hviterussiske Xtraligaen, NHL-backene Kronwall og Hedman mot eks-NHL-backene Tollefsen og Holøs, Sverige på hjemmebane mot Norge på bortebane, 12 000 svenske fans mot tusen norske i Globen…

# Niklas Kronwall og Erik Karlsson – fins det noen bedre offensive backer enn de to i VM?

Neppe.

Historiske 5-4 til Norge i fjor. Once in a lifetime: Haugen reddet med skøytespissen, Erik Ersberg i Sveriges mål reddet omtrent ingenting, svenskene gled litt rundt omkring, overbevist om at tre kjappe mål i løpet av ni minutter i første periode var nok.

Men de hadde ikke regnet med Røymark, Ask, Holtet, Bastiansen, Skrøder og Mathis Olimb (målscorerne 30. april i Kosice), og dermed måtte Aftonbladets hockeyekspert Mats Wennerholm gå med lusekofte under resten av mesterskapet i rundt 20 varmegrader fordi  han hadde sagt han ville gjøre det hvis Sverige tapte for lille Norge (takk til studenter i Slovakia som skaffet meg lusekoften jeg tvang på Wennerholm dagen etter VM-sjokket).

Svenskene er like sikre på seier denne gangen, på forhånd.

Minst.

 Zetterberg sier han har fått beskjed om fra en kompis at en av Norges spillere kommer fra hans tidligere svenske klubb, Timrå (Martin Røymark) og ellers vet han ikke mye om motstanderen – bortsett fra at Ole-Kristian Tollefsen kan sette inn en takling eller to som kan svi.

Torsdag ettermiddag, 24 timer før VM-premieren, kom Daniel Alfredsson og Erik Karlsson (en av NHLs beste backer denne sesongen) til Sverige fra Canada. De skal liksom spille seg litt varme i trøya mot Norge fredag kveld, og Tre Kronors trener Pär Mårts har latt være å melde på alle til VM-laget fordi det skal skje viktigere saker senere.

Wennerholm skriver i sin blogg på Sportbladet.se (Aftonbladet) 30. april at det er ”VM-feber – och stackars Norge”. Det svenske pressekorpset har knapt sett et bedre Tre Kronor.

Noen gang.

De glemmer imidlertid en del ting.

NHL-proffene kommer fra mindre baner til den store isflaten i Globen. Det vil by på en omstillingsutfordring.

Sverige har tapt de seks siste kampene i VM-oppkjøringen.

Ingen vertsnasjon har vunnet VM siden 1986: Sovjet i Moskva.

 

Svensk presse har sådd usikkerhet rundt keeperne: Enroth eller Viktor Fasth? Begge har angivelig sine svakheter.

 

# Pär Mårts vil at stjernegalleriet hans skal opptre aggressivt over hele banen.

Hvilket er kraftkrevende, også mentalt. Det er ikke sikkert Zetterberg & co orker å ta den støyten mot Norge, og det vil åpne for full uttelling for Roy Johansens spillemodell: styrespill a la Drillo, alle mann i tett forsvarsposisjon i midtsonen, kvikke spillevendinger med en gang Sverige mister kontroll over pucken.

 

Da jeg torsdag formiddag spurte Mårts om Sverige kan tape en gang til, for andre VM på rad, svarte han ja – men vi kan vinne også. Han er litt sånn filosofisk anlagt. Spørsmålet er hvor dypt den vil trenge inn hos spillerne hans.

Mot Norge.

Er svaret ”et lite risp på overflaten”, kan det bli ettmåls seier til Norge igjen. 3-2 for eksempel. Men det kan også bli 5-1 til Sverige, selv for halv svensk maskin. Så overlegen Norge er nemlig 2012-utgaven av Sverige; teknisk, taktisk, i overtall (gruer meg litt til det), fysisk…

PS: Danmark slo Finland 4-1 og Slovakia 6-0 i 2010-VM og gikk til kvartfinalen (slått ut av Sverige).

 

Jaha, hvilke kvaliteter har da Tollefsen & co til rådighet?

Bare én. Det er den som en gang i mellom slår all verdens talent. Den kollektive viljen; summen av maksimal individuell vilje – til å underordne seg en felles plan, som ikke kan svikte ett sekund.

Og som Tollefsen var inne på da svenske journalister stilte spørsmål i samme gate som det to avsnitt foran: Det er om å gjøre å inntale seg selv at er moro, å få anledning til å spille mot verdens beste i verdensmesterskapet (med en ørliten sjanse til å enda en gang etter kampen se seg selv omtalt som David som nedkjempet Goliat).

PS: Tyskland slo Russland 2-0 i åpningskampen i Bratislava i fjor.

# Hockeygutta har ingen uttalt målsetting i VM, som for eksempel kvartfinale.

 

# Landslagsledelsen med Roy Johansen i spissen tror imidlertid de har 15 prosent sjanse til å komme til kvartfinale, det vil si være blant de fire beste etter det innledende gruppespillets syv kamper.

Det er ikke mye, men antakelig et realistisk anslag.

 

Her kan i parentes bemerkes at Danmark har fire NHL-spillere, alle friske og raske. Pluss en veldig god keeper: Frederik Andersen, Frölunda.

Norges siste gruppespillkampen 15. mai klokken 12.15 mot danskene kan også bli (mer enn) en munnfull, og jeg tipper avgjørende når det gjelder brennbare spørsmål som: 1) Norge til kvartfinale?, 2) automatisk kvalifisert til Sotsji-OL 2014?

Bare så det er sagt.

 

 

Roy Johansen: ishockeyens Brad Pitt

 

Roy Johansen må bygge ishockeylandslaget etter samme oppskrift som Brad Pitt i rollen som virkelighetens Billy Beane i spillefilmen Moneyball om baseballaget Oakland A’s.

Boka filmen er bygd på heter for øvrig Moneyball: The Art of Winning an Unfair Game

Sverige er omtrent ti ganger så store som Norge på alle områder.

I ishockey.

10 ganger så mange registrerte ishockeyspillere (60 000 mot 6000). 10 ganger så mange haller (350 mot 40). 10 ganger så mange spillere fra NHL i VM-laget (14 mot 1, forutsatt at Mats Zuccarello Aasen kommer fra New York Rangers – men det gjør han dessverre ikke). 10 ganger så mange i forbundets administrasjon (drøyt 50 mot 7).

Reglen kunne vært lenger.

Sverige vinner 20 av 22 kamper mot Norge, for eksempel.

I påsken vant de 5-0 og 7-1.

Norge slo Sverige for første gang i VM-historien i fjor. 5-4 etter straffeslagkonkurranse. Alle husker forrige gang det nesten gjorde det? For 18 år siden. 3-3 i Italia, Norge med Shampo. Fire år før det: Ettmålstap 3-4 i Fribourg i Sveits, med et av tidenes beste norske landslag; Erik ”Mester’n” Kristiansen…

Fredag kveld her i Globen blir det etter alle solemerker å dømme altså ingen gjentakelse av suksessen. Uansett hvor godt Roy Johansen skulle treffe mellom 20.15 og 22.30 med sin Moneyball-oppskrift, som går ut på at han må få det aller beste ut av hver enkelt spiller – og at det til sammen utgjør en kollektiv slagkraft så sterkt at Sverige ikke skjønner hva som traff dem før det er for sent.

Slik som i fjor, da de ledet 3-1 og gikk opp til 4-1 – fikk det fjerde annullert, men likevel opptrådte (nonsjalant og uten respekt for motstanderen, og hadde en elendig keeper) som om de likevel skulle ha fått det godkjent. Norge utliknet ved Anders Bastiansen fem minutter før ordinær spilletids slutt (målgivende Olimb/Spetrs) og Norges med ett nye idrettshelter  pisket inn to straffer (Skrøder/Olimb) og 2011-VMs største overraskelse.

Og fløt godt og helt til kvartfinalen mot senere VM-gullvinner Finland på selvtilliten den innebar.

Men ikke bare på grunn av selvtilliten. Også fordi Roy Johansens Moneyball-teori i praksis slo ut i full blomst.

I korte trekk (helt etter Moneyball-boka): Han fikk lokket maksimalt ut av i VM-sammenheng middelmådige spillere, fordi han i nødens stund var nødt til å gi dem sjansen (Lars Haugen, Ken André Olimb) og ikke hadde annen mulighet enn å la noen spille veldig mye (Tollefsen (30 min i snitt) og Holøs (25 i snitt), spesielt ettersom Lars Løkken Østli bokstavlig talt ble borte etter bare 28 sekunder av VM) – og disse responderte på tross av den fysiske belastningen nesten over all forventning.

Med knappest mulig ressurser var det ingen annen råd enn å tyne sitronen for siste rest og skrape ut fruktsaften til slutt, for å si det slik.

Da spillere måtte bytte fra sine vante posisjoner til totalt uvante, fikk også dét positiv effekt. Ingen hadde vel trodd at Morten Ask i sin debut som VM-back skulle henge med i svingene etter et helt liv som landslagsløper. Det gjorde han vel kanskje heller ikke. Men sett i et lagperspektiv kom byttet ut i pluss: Han ble til den spilleskikkelige backen Norge i utgangspunktet manglet (i tillegg til Holøs).

Da det oppsto et offensivt tomrom med Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasens fravær, fyltes det umiddelbart og muligens til det enda bedre av Mathis Olimb og Marius Holtet.

Sett med nevnte helhetsperspektiv, om enn hypotetisk.

For eksempel.

Det var snakk om en god del dyktighet.

Fordi den kommer med erfaring og nøyaktighet. Roy Johansen har mye det første og er veldig bevisst når det gjelder det andre.

Og det var snakk om en del flaks. Eller hell i uhell. For eksempel at førstevalget Pål Grotnes skulle slå opp en gammel lyskeskade dagen før åpningskampen, og hans reserve plutselig var Lars Haugen.

Eller at Lars Løkken Østli ble offer for et overfall og kraftig hjernerystelse i første spillerbytte mot Sverige og Tollefsen måtte spille vanvittig mye (også fordi Holøs sto over første kamp med jet lag) – og gjorde det vanvittig bra og brått vokste til en suveren ledertype i laget.

Eller at VM-veteran Tommy Jakobsen satt hjemme og det åpnet for Eerikki Koivu med blodferskt norsk pass, og at eks-finnen spilte på en måte som gjorde ham til en perfekt stand in for eks-finnen Juha Kaunismäki.

Også denne reglen kunne vært lenger.

For å si det kort: Alle Roy Johansens nær vitenskapelig utvalgte, små puslebrikker gikk opp i en høyere enhet.

Det må han lykkes med igjen nå, for å ta Norge til kvartfinalen. Hvis han ikke gjør det, kan nedturen bli brutal: 7. plass i gruppa, med risiko for at den ”sikre” 9. plassen på verdensrankingen kan ryke – og med den sikker OL-plass i 2014.

For det motsatte, nemlig å gjenta suksessen, må han få mye at det som skjedde i fjor til å skje igjen:

# Mathis Olimb må lykkes offensivt og treffe alt (rekkekameratene Lars Erik Spets og Anders Bastinsen) han sikter på.

# Jonas Holøs må opptre like effektivt som da (det enkleste er det beste).

# Lars Haugen må selvsagt ha en av VMs høyeste redningsprosenter.

I TILLEGG:

# Mads Hansen må være like god nå som for Brynäs i det svenske sluttspillet, og han må gjøre sine nye rekkekamerater i den nykomponerte rekken Per-Åge Skrøder-Hansen-Patrick Thoresen så gode som de kan være på sitt aller beste.

# Thoresen må fungere i sitt comeback som ytreløper (i stedet for senter som i St Petersburg) umiddelbart.

# Mats Trygg må etter to VM-fravær på rad i det minste likne skyggen av den Mats Trygg han var i 2008-VM i Halifax (en av mesterskapets aller beste backer).

Da begynner Norges hockeygutter å nærme seg noe.

Et nytt toppresultatet av en ny finregning fra Johansen og støtteapparatets hånd?

Moneyball!