Lars Haugen – hockeyguttas Espen Askeladd

 

Historien om hvordan Lars Haugen (25) er blitt den desidert beste keeperen i verdens nest beste ishockeyliga er nesten for god til å være sann.

Etter 18 kamper i mål for Dinamo Minsk er ikke bare Lars Haugen i ferd med å ta Hviterusslands stolthet til sluttspillet i KHL. Han gjør det på en måte som får de fleste til å miste munn og mæle.

Redningsprosenten hans er 94,4 – best av alle keeperne som spiller i KHL nå.

Hans antall baklengsmål i snitt er 1,54 – desidert best i KHL.

Statistisk sett er han desidert best blant alle målvaktene i KHL som består av 26 klubber.

Før jul ville han bort fra Dinamo Minsk. Finske Pekka Rinne og Kevin Lalande ble stadig foretrukket av trenerne, den gamle finske som fikk sparken og den nye.

Samt den finske keepertreneren.

Lars Haugen syntes selvsagt ikke farmerlaget i samme by som A-laget var et særlig godt sted å være. Han ville se seg om etter andre steder å spille.

Men så ble Pekka Rinne (Nashville Predators, NHL), regnet som en av verdens aller beste keepere, skadet. Han dro  hjem til Finland for å bli behandlet. Haugen fikk sjansen da han kom «hjem» fra landskamper for Norge i Sveits rett før jul. Noen dager senere (2. juledag) fulgte hans tidligere klubb og daværende landslagskeepertrener Petr Jaros  etter.

Denne historien er nesten en blåkopi av den som utfoldet seg før VM i Slovakia for to år siden.

Lars Haugen hadde fått sparken av daværende Lørenskog-trener Knut Jørgen Stubdal. Han ble sendt til Manglerud Star, der han ikke var et hundre prosent førstevalg i konkurranse mot Steffen Søberg. Daværende M/S-trener David Livingston (nå Lørenskog) var ikke så imponert…

Så hadde det seg slik at Stubdal som assisterende landslagssjef ville ha ham med som «turist» på landslaget. Deretter ble Lars Volden skadet på klubblaget i Finland. Storhamars Robert Hestmann ble plukket inn i landslagets keeperkabal, men Pål Grotnes var førstevalget til Roy Johansen.

Nærmest for evig og alltid, slik keepersituasjonen var i norsk ishockey den gang.

Landslagets svenske keepertrener Pekka Alcén ble bedt om å sammenlikne Norges keeperkandidater foran VM med standarden han kjente fra svensk ishockey.

Hans vurdering:

Ingen av dem hadde fått spille i toppserien (Elitserien).

Lars Haugen holdt ikke mål for nivået under heller.

Men så ble Pål Grotnes skadet foran åpningskampen mot Sverige i VM ingen brydde seg om for to år siden.

Trenerne var delt i synet på hva man burde gjøre med det.

Noen mente Pål Grotnes burde stå i alle fall, på tross av skaden. Norge kom jo til å tape for Sverige likevel.

Men så stemte man for Lars Haugen, i håp om at Pål Grotnes skulle bli frisk igjen etter åpningskampen.

Da dukket Espen Askeladd opp og «vant» over Sverige: Lars Haugen reddet to ganger i straffeslagskonkurransen (og Mathis Olimb og Per-Åge Skrøder scoret).

5-4 – Norge hadde slått Sverige i VM for første gang (etter å ha ligget under 1-3) og fikk en keeperhelt på kjøpet: Lars Haugen.

Han tok et høyst – på papiret (uten bl a Patrick Thoresen og Mats Zuccarello Aasen) – middelmådig ishockeylandslag til kvartfinalen mot senere gullvinner Finland.

At han ikke fikk prisen som «Årets gjennombrudd» under Idrettsgallaen i januar 2012 vil hefte ved juryen til evig tid som deres mest pinlige forbigåelse noen gang: Ishockeykeeperen som gikk fra å være ranket som nummer åtte (M/S’ plassering på tabellen da) til å redde ishockeylandslaget til kvartfinale og i praksis en OL-plass 2014 ble danket ut av en kombinertløper…

I VM i fjor bekreftet Lars Haugen sin posisjon som en toppkeeper.

Han er ikke verdens beste. Men han er en av de beste i VM. Han er ikke Europas beste keeper. Men han er akkurat nå best i KHL. Det vil si. Han har evnen til å være best der han er. Og det er jo det som teller. Han vokser med oppgaven, som det het i gamle dager.

Som Espen Askeladd.

Forresten er han en knakende kjekk og grei kar, om du skulle være i tvil om det.

Kommende mandag er han på plass i Stavanger for sammen med Lars Volden og Steffen Søberg å trene knallhardt under landslagets keepertrener Pekka Alcén. Torsdag 7. og lørdag 9. februar vil han og Volden dele på å stå mot Sveits og Slovakia (Vålerenga-Søberg er med for å se og lære).

# Apropos Stavanger: To nye spillere inn for å forsvare dobbeltmesterskapet fra forrige sesong, løperen Matt Ryan (29) fra Milano og backen Paul Traynor (35) fra Nürnberg. Førstnevnte ikke så god som Eric Nystrom (tilbake i Dallas Stars), sistnevnte ikke som Cleve Kinley (ute med hodeskade).  Men Stavanger måtte ha en målscorer og etter Petter Thoresens plan god to-veis spiller, og en røslig back. Det har de fått, og dermed har Stavanger «utliknet» forspranget gullutfordrer Vålerenga skaffet seg da de hentet tre løpere på rappen for et par uker siden.

 

# Apropos slåssing: New York Rangers kaptein Ryan Callahan fikk slått skulderen ut av ledd i et slagsmål mot Philadelphia Flyers Max Talbot (2-1) natt til onsdag. Han kan være ute i lang tid. NHL-sesongen er kort, fansen på Manhattan vil selvsagt se alle sine stjernespillere på isen. Det får de ikke nå.

 

Stavanger må vinne serien – for å vinne nytt NM-gull

Stavanger er ute å kjøre og må forsterke laget på sentrale plasser umiddelbart for å være i stand til å forsvare dobbelt-gullet.

Stavanger har ikke akkurat for vane å vinne på Jordal Amfi. Det vil si slå Vålerenga. Men måten de tapte 1-5 torsdag 24. januar er illevarslende.

Ruben Smith i mål var mildt sagt ikke patent.

Et par av backene liknet aspeløv i møte med det «nye» bifflaget til Vålerenga, og da brødrene Donati fikk tak i pucken i angrepssonen (noe de gjerne gjør, men det er ikke nødvendig å opptre så passivt som Stavanger gjorde nesten hver gang det skjedde nå).

Martin Strandfeldt viste at han kan score mål da han kvikt måkte inn 1-0 over skulderen på Steffen Søberg i Vålerenga-målet. Lagkameratene til Stavangers svenske toppscorer (23, likt som Christian Dahl-Andersen) var betenkelig handlingslammet hver gang – og det var ofte i 2. periode – de hadde muligheten til å frata Vålerenga det grepet de forærte dem i 1. periode.

Trener Petter Thoresen har for mange spillere som mangler den avgjørende tøtsjen. Arbeidsinnsatsen er det selvsagt ikke noe å si på. Det er feinschmeckeriet som savnes. Tre av fire rekker er rene jobbe-jobbe-konstellasjoner.

Det er minst en for mange.

Det kan bli bedre i det Tore Vikingstad er tilbake i form. Etter tre uker fravær var han langt fra å likne seg selv, som det heter, mot Vålerenga. Jeg har aldri sett Tore Vikingstad spille en feilpasning i overtall. Nå gjorde jeg det.

Lars-Peder Nagel var – på tross av to utvisninger (2xhekting på 3 min i 2. per) – god som senter i 3. rekken og Mathias Trettenes ser god ut sammen med ham. Men han er ikke veldig god. Bare nesten. Fordi han ikke setter puckene han må sette når han har hele dagen på seg til å gjøre det.

Stavanger mangler og bør med andre ord hente to løpere a la Vålerengas nye Duncan Milroy (OK, han var ikke så overbevisende i debuten, men bare vent…); blikk for den avgjørende pasningen, blikk for å se de «store» åpningene rundt motstanderkeeperen, blikk for å «spare» krefter til det avgjørende støtet (ikke så sterkt sparebluss som Vålerenga-tvillingene Justin og Tyler Donati tillater seg å kjøre på, men noe i nærheten av samme offensive smartness).

Cleve Kinley er ute resten av sesongen etter taklingen han måtte tåle, for å si det slik, fra Lørenskogs Kenny Corupe og James Sixsmith 10. januar. Disiplinærutvalget vil ha det til at Stavanger-backen var uheldig og falt og slo hodet mot vantet – og pådro seg en voldsom hjernerystelse – hvilket selvsagt er tull og tøys.

Kinley ble offer for halvannen takling fra blindsonen. Dommerne så det ikke, og disiplinærutvalget var senere ikke i stand til å «lese spillet» fra videopptaket. Dessverre for Kinley, og Stavanger.

Det er imidlertid spilt melk nå.

Stavanger må erstatte Kinley.

Alternativt må Tim Kunes, Dennis Sveum og Kurt Davis stramme seg opp defensivt, sett på bakgrunn av den lille seriefinalen mot Vålerenga.

De vil få det litt enklere på hjemmebanen i Stavanger, som er mindre enn Vålerengas Jordal – og alle de andre i eliteserien.

Men at tre av dem som normalt ikke skal vakle, vakler – det burde bekymre Petter Thoresen.

Han burde kanskje også se seg om etter en back før overgangsvinduet stenger om fire dager: en keeper, en back og to løpere?

Jeg synes ikke Henrik Solberg – mot Vålerenga torsdag – ruvet som han bør. Men det tilskrives kontoen for tilfeldig glipp. Han og Kaunismäki kommer til å stå fram som de kan de siste ni seriekampene før sluttspillet. Ikke minst etter «trimmen» i landskampene mot Sveits og Slovakia hjemme i Stavanger 7. og 9. februar.

Der de også – slik jeg ser det – må vise seg fra sin beste side 28. februar: siste serierunde og kamp mot Vålerenga før kampene om kongepokalen tar til. Går det slik det bør, vil den bli avgjørende for hvem av Stavanger og Vålerenga som blir nummer en og to på tabellen.

Med tanke på at Stavanger nesten alltid vinner på hjemmebane, og nesten aldri på Jordal, er Dahl-Andersen & co pukka nødt til å vinne den, og seriegullet, og dermed få fordelen av siste og syvende finalekamp på hjemmebane.

For å vinne NM-finalen for andre gang på rad.

Det blir nemlig etter alle solemerker å dømme slik nå: Stavanger-Vålerenga i sluttspillfinalen.

Og da er forutsetningene slik: Vinner Vålerenga serien, får de fordelen av eventuell syvende og avgjørende kamp hjemme. Da tror jeg kanskje Espen Shampo Knutsens «blod på tann-imponerende seiersmaskin når det gjelder som mest» ikke vil trenge syv kamper for å ta det viktigste gullet i jubileumsåret.

For å si det slik.

Vinner Stavanger serien og får siste kamp hjemme-fordelen, vil de vinne den på stillingen 3-3 i kamper.

Ikke slik de vant 9-3 den 20. desember. Men det mentale overtaket i kraft av at de vet hva de kan der, vil være utslagsgivende.

Forbeholdene med hensyn til dette scenarioet:

Lillehammer oppfyller sitt egentlige potensiale i passe tid til sluttspillalvoret.

Lørenskog finner Langbeins superpeanøtt og blir så supert som det – mannskapet og individuelle ferdigheter tatt i betraktning – burde være.

Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

 

 

 

Stavangers Dahl-Andersen ikke god nok

Eliteseriens suverent beste målpoengjeger Christian Dahl-Andersen  (32) er god nok for landslaget nå hvis du ser på statistikken og prestasjonene hans for Stavanger. Men jeg synes landslagssjef Roy Johansen gjorde rett da han ikke tok ham ut.

IKKE TATT UT: Christian Dahl-Andersen. Foto: NTB Scanpix

Selv om folk flest, aller flest i Stavanger, nok hadde trodd at han ville ta ut Christian Dahl-Andersen til landskampene mot Sveits og Slovakia i Stavanger 7. og 9. februar. Ikke minst fordi treningssamlingen og kampene går over en hel uke i norsk ishockeys nye storstue, som er Dahl-Andersens hjemmebane.

Roy Johansen ville skaffet seg mange popularitetspoeng ved å ta ham ut i troppen – som bare mangler Patrick Thoresen for å kunne kalles «fullt VM-lag» – og ingen (tror jeg) ville kritisert ham for et uttak av Christian Dahl-Andersen på sportslig grunnlag.

Christian Dahl-Andersen har ikke bare pøst inn mål og satt rekord i antall kamper på rad med målgivende pasninger. Han har vært god både offensivt og defensivt, og han har tatt rollen som leder. Han synes veldig godt på isen, og når du kommer inn i garderoben til Stavanger skjønner du umiddelbart i hvilken retning du skal titte for å finne ham.

Hvis du skjønner (og dette er ment i positiv forstand; han tar plass).

Men Roy Johansen har i sine 13 år som landslagssjef aldri vært opptatt av poeng i opinionen, selv om jeg synes han kunne tatt litt hardere i på vegne av norsk ishockey, landslaget og seg selv i forbindelse med Idrettsgallaen.

Han har fått suksess med hockeygutta fordi han så til de grader har vært prinsippfast. Folk rundt ham har revet seg i håret, noen ganger har de sikkert også revet av seg håret, men Roy Johansen har svart med å vise til resultater.

Ingen kan ta ham på dem.

To ganger kvartfinale på rad i VM. I 2011 med et mildt sagt middelmådig lag.

Han har oppnådd det oppsiktsvekkende ved å gi spillerne eierskap til prestasjonene, og suksessen har kommet som følge av deres disiplin og trofasthet og slaviske tiltro til hans (mange ganger «kjedelige») spillesystem og plan.

I korte trekk når det gjelder uttak: Alle som spilte bra sist, får være med en gang til. Og spilte du litt dårlig sist, får du en sjanse til – til å vise at du hadde en dårlig dag på jobben og veldig gjerne vil vise at det var en glipp.

FRUSTRERT: Stavanger-trener Petter Thoresen raser mot at Roy Johansen ikke har tatt ut Christian Dahl-Andersen til landskampene på hans hjemmebane 7. og 9. februar. Foto: Geir Olsen, VG

I Roy Johansens øyne må du virkelig spille deg ut – ved å spille skikkelig dårlig – for ikke å bli tatt ut til neste samling av den typen som kommer i begynnelsen av februar: Første test av VM-laget siden VM i Stockholm i fjor.

For å ta et eksempel: Lars-Erik Spets fra Lørenskog gjorde en dårligere VM-turnering i 2012 enn 2011 (da han var veldig god). Men selv om han har vært ute lenge med skade denne sesongen, får han (minst) en sjanse til – til å spille seg ut eller fortsatt «klippekort» på landslaget.

Niklas Roest fra Sparta er ny. Han er kommet inn fordi han spilte bra blant annet i Danmark før jul, han har vært nær outstanding for Sparta og han er en type Roy Johansen er på utkikk etter: Til 4. rekken, for der å løpe livskitten av seg i fem-seks-syv minutter.

I konkurranse med for eksempel Andreas Martinsen, som fikk kontrakt i tyske Düsseldorf etter en god VM-turnering i fjor. Eller Mats Rosseli Olsen. Eller Ken André Olimb. 4. rekkespillere alle sammen, og typer som Roy Johansen vil ha ut det aller ytterste av, hver gang.

Han kunne tatt ut Christian Dahl-Andersen istedenfor Roest. Men alle skjønner at det ville virket helt håpløst, fordi Christian Dahl-Andersen da altså skulle flydd rundt omkring uten å tenke på eller være nær pucken.

Det er ikke det han kan, og det Niklas Roest og de nevnte kan mye bedre enn ham.

Christian Dahl-Andersen skal eventuelt konkurrere med Anders Bastiansen, Mads Hansen, Kristian Forsberg, Mats Zuccarello Aasen, Mathis Olimb og Per-Åge Skrøder om en plass blant dem som skal vise seg fram offensivt.

Det vil være en nær uoverkommelig oppgave/utfordring for Christian Dahl-Andersen. Men holder Roy Johansen fast ved sine prinsipper (det er ingen grunn til å tro noe annet), gir han Dahl-Andersen sjansen etter sluttspillet – i VM-oppkjøringen på Jordal Amfi og Toppidrettssenteret i mars og april.

Er han god nok da, det vil si bedre enn de sist nevnte, blir han tatt ut til VM 3. til 19. mai.

Det er jeg helt sikker på. Og da vil han være god. Landslagssjefens policy kommer med en slik garanti.

 

Snakk om respekt – ikke utestengelse

 

Diskusjonen etter de siste knockoutene i norsk ishockey burde dreie seg om gjensidig respekt. Ikke hvor lang straff overfallsmennene bør få.

SKADET: Eirik Skadsdammen gikk rett i isen etter å ha blitt taklet av Kiel McLeod torsdag. Storhamar-spilleren er antakelig ute for resten av sesongen. Frisk-spilleren risikerer flere enn ni kamper utestengelse.Foto: TV2

# Samtidig er det lett å være enig med Stavanger-trener Petter Thoresen i VG torsdag 17. januar: Spillerne er blitt bedre og klubbene mer profesjonalisert, mens dommerne i beste fall har stått på stedet hvil siden alt i norsk ishockey befant seg på amatørstadiet.

I verste fall er de blitt dårligere siden det.

I tillegg virker det som om disiplinærutvalget i likhet med dommerne rett og slett har dårlig spilleforståelse, og det som verre er: de studerer ikke videomaterialet de har tilgang til.

(PS! Lars-Peder Nagel anket avgjørelsen om utestengelse fire kampert for knetakling i kamp mot Lørenskog 10. januar. Onsdag kveld (16.1) fikk han (delvis) medhold og straffen redusert til to kamper karantene.)

I gamle dager var det en hard tre eller glassfiberkølle i ryggen eller nakken som voldte skade – ofte whiplash – og medførte ramaskrik.

Nå er det større og mye sterkere spillere, regelendringer for å «beskytte» de tekniske stjernespillerne og høyne underholdningsverdien, som forårsaker de stygge scenene.

Men dette er ikke de viktigste årsakene til den siste i en lang rekke torsdag: Frisk Asker-spiller Kiel McLeods hodeløse «takling» av Storhamars Eirik Skadsdammen.

 

# (Samme kveld som Stavangers back Cleve Kinley bokstavelig talt ble slått ut av en dobbeltakling fra Lørenskogs James Sixsmith og Kenny Corupe: Sixsmith fikk 2+10, og det var det – på tross av formell Stavanger-protest (avvist)).

# (Samme kveld som Stavangers Lars-Peder Nagel knetaklet Nicolai Bryhnisveen og fikk fire kamper utestengelse, fordi han kunne ha påført Lørenskog-backen skade).

Den viktigste er mangel på gjensidig respekt.

Kiel McLeod (106 kilo/197 cm) utviste total mangel på det da han så at Skadsdammens oppmerksomhet var rettet motsatt vei av hans, stoppet brått og plantet skulderen i kjaken på Hamar-lagets «gentleman».

Det var en såkalt blindside-takling. Uttrykket hentet fra bilkjøringens dødvinkel eller «blind spot».

Det var som om Cecilia Brækhus skulle slå ut sin motstander etter at dommeren har sagt «break». Eller Messi kaste seg uten motstanderbein i nærheten og dommeren – fra en blindsone – belønne ham med straffespark i Champions League-finalen.

Det er ikke fair play. Det er slik man ikke gjør. Det er juks; juksemakeren blir belønnet på bekostning av en forsvarsløs motstander.

Eller som Spartas landslagsspiller Niklas Roest @NiklasR28 skrev på Twitter: «Skal være lov å spille tøft. Men må ligge en felles respekt for hverandre til grunn.»

Det var det Storhamar-leder Svein-Erik Edvartsen og Frisk-leder Tore Jobs skulle «kranglet» om med en gang torsdag 10. januar. Ikke om hverandres status og posisjon, eget rykte og renommé – men om spillernes holdning (kall det gjerne moral) og egne holdninger (kall det gjerne moral).

(PS! Edvartsen hadde roet seg betraktelig til NRK-innslaget 16. januar, der forbundets Jon Haukeland i studio etter innslaget fra Hamar godt kunne ha vært litt mindre diplomatisk – og mye mer pro-aktiv, som det sikkert heter på Olympiatoppen-språk).

Vil profilerte ledere av norsk ishockey vedkjenne seg en sport med utøvere som mener at motstanderen står lagelig til for hogg og «gjerne for meg» kan ende sine aktive dager med kraniebrudd og livslang migrene?

Jeg tror ikke det. Fordi det ved nærmere ettertanke ikke bare truer deres eget levebrød. Det kan også medføre at sporten de angivelige elsker igjen havner i bakgården den kommer fra.

På den annen side er det heller ikke fair å henge ut kanadiske McLeod, selv om han 9. oktober gjorde det samme mot Vålerengas landslagsspiller Morten Ask – som fra sin blindside gjorde det mot eliteseriens toppscorer Christian Dahl-Andersen tre dager tidligere.

Eller Sparta-spiller Mats Webergs «takling» av Vålerenga-backen Anders Hilt Jørgensen i november (Weberg utestengt seks kamper).

http://www.tv2.no/sport/ishockey/petter-thoresen-skremt-av-ishockeyforbundets-prioriteringer-karrieren-hans-kunne-vaert-over-3895947.html

Alt for mange gjør det, og ofrene for feigheten er alt for mange. De blir henvist til tribunen med hjernerystelse, eller tvunget til å legge opp – som Storhamar-backen Mikael Tjällden for syv år siden (han hadde riktignok pucken, men det var respektløst av Nervik å gå inn med så stor fart og hoppe).

http://www.vg.no/sport/ishockey/artikkel.php?artid=299324

Umiddelbart er det til skade for gjerningsmann og offer. I et litt større perspektiv for klubbene og sporten: Publikum, rekruttering og inntektene vil svikte.

Derfor bør spillere, trenere og ledere sammen med forbundet endelig gå sammen om en holdningsendring og kampanje, og begynne med si det Vålerenga-trener Espen Knutsen sa til meg fredag 11.1.12: – Jeg har tatt meg selv i å beskytte egne spillere mot det jeg selv synes er dumt, og kommet med dumme unnskyldninger.

– Ingen er tjent med det. Det er dårlig butikk for alle, sier Shampo.

Han mener også at spillerne som bevisst går inn for å skade motspillere -.og sporten – bør straffes på pungen, med trekk i lønnen.

Slik det praktiseres i NHL, der de vet hvor brødboksen står. Tenk hvor mye penger klubbene i NHL tapte i publikumsinntekter på at superstjernen Sidney Crosby (bildet) ble satt på sidelinjen nesten for evig og alltid etter blindside-taklingen i «klassikeren» Pittsburgh Penguins vs Washington Capitals for to år siden.

Spillerne må være seg sitt ansvar bevisst. I dette tilfellet spilleren som skjønner at han kommer fra blindsiden.