CDA må gjøre det enklere – siste VM-sjanse nå

 

Foto: Bjørn S. Delebekk

Foto: Bjørn S. Delebekk

Stavangers gull-helt Christian Dahl-Andersen (32) må gjøre sine saker så enkelt som mulig, hvis han skal unngå å bli VM-vraket etter kamp nummer to mot Russland her i Stavanger lørdag ettermiddag.

 

Patrick Thoresen scoret to – 2-1 og matchvinnende 3-2 – Lars Erik Spets gjorde 1-0 etter 13.34, elegant framspilt av Niklas Roest (såkalt tredjepass fra deres rekkekamerat Morten Ask, som enda en gang bekreftet at han er klar for VM).

Ishockeylandslagets første seier noensinne over verdensmester Russland. Jubelen sto ikke i taket. Patrick Thoresen kan fortelle deg hvorfor i et VG TV-intervju gjort etter frokost i dag. Det er imidlertid ikke til å unnslå at Lars Haugen sto så bra i mål som vi er blitt vant til og at det – kryss i taket – aldri har vært tøffere kamp om VM-plassene.

Landslagssjef Roy Johansen.

Landslagssjef Roy Johansen.

Landslagssjef Roy Johansen har gitt Christian Dahl-Andersen – eliteseriens beste målpoengjeger – sjansen til å ta en av dem blant løperne, der den er aller tøffest. Uten sammenligning, for å si det mildt.

For å trekke konklusjonen først som sist: Jeg tror ikke Christian «CDA» Dahl-Andersen er god nok til å snike seg gjennom det nest siste nåløyet. Han vil være ut av VM-diskusjonen før hockeygutta tirsdag reiser til Slovakia og de siste treningskampene mot Hviterussland og Slovakia fredag og lørdag.

Hvis han ikke, mot formodning, skulle legge bort det overambisiøse og risikofylte fra kamp én fredag her i Stavanger – og isteden ty til det enkle. Det er han pukka nødt til for å danke ut de som gjør det, og som nå ligger bedre an enn ham til å ta VM-plassen han aspirerer til.

Det vil si som offensiv trussel – med ypperste defensive soliditet – i en av de to første rekkene.

Mot Russland fredag – i rekke med Kristian Forsberg og Martin Røymark – kludret han det til for seg selv. Da han av hensyn til det sikre foran det usikre, skulle ha «kastet» pucken så dypt som mulig inn i Russlands sone – brukte han litt ekstra tid på å se etter en fiksere løsning.

Og valgte den: en på dette nivået hasardiøs pasning på tvers i midtsonen, inn i midten.

Da han burde ha lempet pucken videre ut av egen sone via vantet fra høyre kant, valgte han samme «løsning» som i eksempelet over. Han ville gjerne gjøre noe litt mer kreativt, noe litt mer avgjørende – liksom – der og da. Han var for utålmodig. Han gjorde det vanskelig for eget lag, lettere enn nødvendig og ønsket (sett med norske øyne) for motstanderen.

Han var ikke alene om det.

Men CDA er minst av alle tjent med å gjøre det: spille med høy risiko på feil sted til feil tid.

I ettermiddag må han altså snu på flisa. Helt og holdent. For CDA mot Russland – som sikkert ikke vil la seg pille på nesa for andre gang på 20 timer – er bare det enkle godt nok.

Det enkleste.

Får han en målsjanse – OK. Scorer han ett mål – OK.

Kjedelige «klareringer» – vant ut, pucken i banens lengderetning dypt, dypt ned bak Russlands keeper: bedre enn to ganger OK. Det vil være perfekt, eller det beste og lureste han kan gjøre for å få en sjanse til – i Bratislava om seks-syv dager – til å bli tatt ut på VM-laget i Stockholm 3. til 19. mai.

Men – den sitter uansett langt inne.

Fordi gjengangerne blant løperne ennå ikke har nådd middagshøyden og aldri i livet kommer til å slumse bort muligheten til å vise seg fra i hockeyverdens viktigste utstillingsvindu på denne tiden av året: VM.

Per-Åge Skrøder (står over i ettermiddag) og Mathis Olimb (mavetrøbbel, står antakelig over), Ken André Olimb (veldig god fredag, veldig god i tidligere kamper), Andreas Martinsen (inn i ettermiddag), Niklas Roest (står over i ettermiddag, men har antakelig spilt seg til en VM-plass i 4. rekka), Martin Røymark (smell i hoften, står over?), Lars Erik Spets (hvis lysken holder til VM-spill), Marius Holtet (hvis han blir frisk), Robin Dahlstrøm (stor, tung og endelig VM-moden?), Fredrik Lystad Jacobsen….

Rekken av mer eller litt mindre sikre VM-kort er lang – foran CDA.

Slik jeg ser det.

I tillegg har du – kanskje bak – Mats Rosseli Olsen fra Frölunda.

Og så har du Mats Zuccarello, hvis New York Rangers (mot formodning etter 8-4 over Buffalo Sabres i natt) ikke kommer til sluttspill.

Patrick Thoresen.

Patrick Thoresen.

Og Patrick Thoresen – verdensklasse.

Senterspillerne gir seg selv: Mads Hansen, Anders Bastiansen, Kristian Forsberg, Morten Ask…

Ask bemerkelsesverdig god fredag. Så god som han pleier være rett før/i VM i og for seg. Men «bemerkelsesverdig» fordi han slett ikke var sååååå god for Vålerenga i NM-finalene mot CDAs Stavanger.

Samme sak med back Daniel Sørvik. Mistenkelig svak i NM-finalene, plutselig så god at han etter én kamp mot Russland er på god vei inn i VM-troppen. Den natt og dag-vendingen kan ha å gjøre med rollebyttet: fra forventet lederposisjon på klubblaget til bak ryggen på en leder på landslaget, suverene Jonas Holøs.

Gud veit.

Men nå er det i alle fall en viss kamp om backplassene også.

Holøs, Ole-Kristian Tollefsen og Mats Trygg vil helt sikkert spille rundt 25 minutter hver i VM. Stavangers Henrik Solberg (spiller i ettermiddag/Mats Trygg hviler) litt færre minutter. Men med makker Juha Kaunismäkis overraskende «jeg legger opp nå», litt flere enn i tidligere turneringer – sammen med Holøs?

Det er fire. Normalt sett et par for få. Roy Johansen vil ta ut syv VM-backer, men kommer helt sikkert bare til å bruke fem – til nød seks.

Hvem blir nummer fem og seks?

Alexander Bonsaksen er nummer fem, hvis skulderen hans er så bra og VM-klar som han hevder.

Eller nummer fire, med Solberg som nummer fem. Det er spørsmål av akademisk karakter.

Holøs, Tollefsen, Trygg, Bonsaksen, Solberg.

Der har du de fem som kommer til å spille mye og en god del.

Nummer seks, som kommer til å spille fem til syv minutter – det vil si lite?

En av to: Nicolai Bryhnisveen (21, Lillehammer/eks Lørenskog/eks Vålerenga) fordi han spilte veldig bra mot Russland, Daniel Sørvik (23, Vålerenga) fordi han spilte overraskende bra mot Russland.

Bryhnisveen får lov til å stå over i ettermiddag. Klubbkamerat Aleksander Rindal (23) fra Lillehammer får sjansen til å vise at han er bedre enn de to. Jeg har lenge hatt sansen for Rindal. Men skal han danke ut Bryhnisveen, må han opptre like tøff i trynet som Bryhnisveen i ettermiddag.

Det betyr at Sparta-back Henrik Ødegaard (25), som VM-debuterte i 2008, faller ut igjen. Han har ikke lyktes i å ta det internasjonale nivåsteget. I likhet med en god del andre norske backer født de nærmeste årene etter Jonas Hølos (født 1987). Hva det kommer av, vet jeg ikke. Men det er påfallende at av de VM-aktuelle backene nå, er kun én født i 1988 (Ødegaard), én i 1989 (Rindal), én i 1990 (Sørvik) og én i 1991 (Bryhnisveen) – og av dem kommer bare to med til VM.

For øvrig: Lars Haugen (26) skal ikke være så alt for trygg på at han er førstevalget mellom stengene foran VM-premieren mot Slovenia 4. mai. Ikke fordi han brått er blitt en dårlig keeper. Han var Haugen-god mot Russland og for Dinamo Minsk i KHL har han jo – ja, det er bare å se på statistikken hans.

Men Lars Volden (21 i juli) har potensial til å være/bli minst like god. Han kan oppfylle det nå, kanskje i ettermiddag, og bekrefte det i en av de to siste treningskampene i Slovakia fredag og lørdag.

Da vil keepertrener Pekka Alcén ha en aldri så liten nøtt å knekke.

Slik CDA vil ha det nå i ettermiddag, foran 4000 tilskuere på hjemmebane.

PS! I går var det 3000 på tribunen: Stavanger er – hvis noen skulle være i tvil – Norges hockeyhovedstad med stor H.

 

Derfor vinner Stavanger gull hjemme

Espen Shampo Knutsens Vålerenga er gode med kniven på strupen. Men Petter Thoresens regjerende mester slår Norges mestvinnende på hjemmebane søndag.

Med reduseringen til 2-3 i antall kampseirer i NM-finaleserien best av syv kamper på hjemmebane torsdag, må Vålerenga vinne igjen i ettermiddag i Stavanger for å få sjansen til å ta sitt 27. norgesmesterskap på Jordal Amfi i Oslo tirsdag.

Jeg tror Stavanger Oilers vinner sin tredje hjemmekamp i 2013-finalene og tar sitt andre NM-gull på rad med 4-2 i kampseirer – fordi:

# Vålerenga har aldri vunnet i Stavangers gedigne hjemmearenaen til 210 millioner: Isflaten er mindre enn vanlig og 5000 tilskuere vil gi hjemmelaget vind i ryggen.

70/30 fordel Stavanger.

# Stavangers 1. rekke med Juha-Pekka Loikas, Martin Strandfeldt og Christian Dahl-Andersen vil revansjere flau opptreden for to dager siden. Spesielt CDA. Vålerengas beste offensivt – Tyler-tvillingene – har vært under pari siden 5-1-seieren i første kamp.

60/40 Stavanger

# Keeper Steffen Søberg (19) virket trygg – og veldig god – igjen med kraftig forbedret Vålerenga-defensiv. Joker Henrik Holm (22) slapp inn en blemme (0-2), men reddet Stavanger fra grusom åpning sist.

SIDDIS-JUBEL: Stavanger Oilers vant 4-0 mot Vålerenga i Siddishallen 19. april 2010. Samtidig avgjorde laget kampen om «Bøtta» det året. Foto: Alf Ove Hansen, NTB Scanpix

SIDDIS-JUBEL: Stavanger Oilers vant 4-0 mot Vålerenga i Siddishallen 19. april 2010. Samtidig avgjorde laget kampen om «Bøtta» det året. Foto: Alf Ove Hansen, NTB Scanpix

50/50

# Espen Shampo Knutsen satte nå Steffen Thoresen i rekke med Morten Ask – som ennå har litt å gå på – og Jens Karlsson, som ikke har scoret siden 1-0 i første kamp: Vålerengas beste rekke sist. Petter Thoresen bør gjøre et par rekke-endringer for å få i gang offensiven igjen.

50/50

# Henrik Solberg eneste Stavanger-back med godkjent finalenivå i 1-3 på Jordal. Landslagskollega Juha Kaunismäki og vanligvis ruvende Paul Traynor må stramme seg opp. Anders Hilt Jørgensen (to mål) gikk i bresjen for voldsom VIF-backheving, men flere – Daniel Sørvik/RJ Anderson – virker slitne.

70/30 Stavanger

# Stavanger-coach Petter Thoresen har flere «sikre» kort å spille på, mens Espen Knutsen blir nødt til å gamble mer i sin coaching: håpe at Ryan O’Marra klarer å tenne gnist hos Donatiene – at tvillingene har ladet bøssene og bena med tørt krutt.

60/40 Stavanger

TOTALT: 60/40 fordel Stavanger

PS! Stavanger slo Vålerenga 4-2 i kamper i NM-finalen for tre år siden ved å vinne 4-0 på hjemmebane i sjette kamp. Målscorere: Snorre Hallem, Fredrik Sundin, Martin Strandfeldt og Christian Dahl-Andersen.

 

 

 

 

Thoresen vs Shampo – hvem er best?

 Vålerenga-trener Espen Shampo Knutsens vinnerinstinkt er like sterkt som Stavanger-trener Petter Thoresens. Hvem av dem som er den beste treneren og coachen kan slås fast etter den fjerde NM-finalen i Stavanger mandag.

bs15929-jpgstockholm-470Espen Knutsen (41) møtte jeg første gang da han var 12-13 år gammel.

Jeg var som journalist på jakt etter Norges største hockeytalent i den alderen og blant kjennerne var det liten tvil om hvem det var. Senere var jeg trener for ham på Oslo kretslag og juniorlandslaget, og fulgte ham som journalist nærmest over alt; Vålerenga, landslaget, Djurgården, Columbus Blue Jackets.

Hadde det ikke vært for hans karriereødeleggende nakkeskade, ville Espen Knutsen stått øverst på min liste over tidenes beste norske ishockeyspiller – foran han som etter min mening nå er det, Patrick Thoresen.

Petter Thoresens eldste sønn i KHL-klubben SKA St. Petersburg.

Petter Thoresen (51) møtte jeg første gang da han var 12-13 år gammel, så vidt jeg husker. Vi skulle begge begynne i Gamlebyen/Kampen-klubben Forward. Han i rød, hvit og blå Spaps-hjelm, jeg i blå Jofa-hjelm og med resten av utstyret i en ryggsekk med bæremeis. Vi debuterte på landslaget i 1979 og spilte OL sammen i 1980.

Da han giftet seg med Heidi for over 30 år siden, var jeg i bryllupet. En av de andre gjestene, som senere ble generalsekretær i Norges håndballforbund, sa til meg under festen at han syntes det var forkastelig at Petter og jeg var tilbudt penger for å spille ishockey.

Da Espen Knutsen giftet seg første gang, slo han meg i et hesteveddeløp under bryllupsfesten på Øvrevoll galoppbane.

Dette ikke nevnt for å blære meg, men for at bloggleseren skal vite hvor jeg står i forhold til trenerne for NM-finalistene i ishockey 2013: Jeg kjenner dem omtrent like godt og mener å ha god peiling på hva de står for på mange plan.

FRUSTRERT: Stavanger-trener Petter Thoresen raser mot at Roy Johansen ikke har tatt ut Christian Dahl-Andersen til landskampene på hans hjemmebane 7. og 9. februar. Foto: Geir Olsen, VG

ENGAJSERT: Stavanger-trener Petter Thoresen. Foto: Geir Olsen, VG

Espen Knutsen trodde jeg ærlig talt ikke skulle bli ishockeytrener etter endt aktiv karriere. Som spiller virket han bare sånn passe interessert i sporten – helt til han kom inn i garderoben og trådte ut på isen. Da slo et helt spesielt instinkt inn hos Shampo, av typen du bare ser hos de aller ypperste toppidrettsutøverne: Han skulle bare ikke tape.

Eller: han skulle vinne. Noe annet var ikke å snakke om.

På toppen av det hadde han «blikket» som hos en Zinedine Zidane; det spesielle 3D-synet som liksom ser spillets gang fra oven og fra alle andre vinkler. Lenge før medspillerne og motstanderne. I Globen en gang for 13 år siden – under en av SM-finalene – reiste en svensk veterankollega seg opp på pressetribunen og ropte «han er makeløs» (dette var altså på pressetribunen, og min svenske kollega var på jobb).

Likevel trodde jeg ikke han skulle velge å bli trener (jeg anbefalte ham til og med å ta en liten pause fra ishockeyen før han eventuelt valgte det).

Jeg trodde ikke han var nerdete nok til å skulle lykkes. Men det har han gjort, så til de grader at jeg mener han er – i alle fall Norges beste coach: han matcher lagene sine med en kynisk fingerspissfølelse som tilkommer en som er ute etter én ting.

Å vinne.

Norges beste coach sammen med Petter Thoresen, som jeg heller aldri opplevde som spesielt nerdete – bortsett fra på ett område.

Viljen til å vinne.

(PS! Roy Johansen er uten tvil en veldig dyktig trener, kanskje bedre enn Knutsen og Thoresen. Men å trene et landslag og klubblag er to forskjellige ting. Dessuten har Roy Johansen alltid vært nerdete, for å si det litt spøkefullt).

Petter Thoresen som spiller ikke var mer en middels god til noe, men viljen hans til å vinne gjorde at han var god på mange områder. Han har spilt i fem OL-turneringer og vært med i 21 NM-finaler som spiller og trener, og da jeg lørdag etter 4-1 seieren over Vålerenga i NM-finale nummer tre på Jordal spurte om hvor mange han hadde spilt, visste han ikke.

Say no more.

Petter Thoresen er Norges mestvinnende trener.

Med andre ord Norges beste ishockeytrener?

Jo, kanskje – fordi han klarer å skape vinnerlag nærmest uansett forutsetninger med hensyn til spillerutvalg (og gjerne av spillere som liksom ikke er sååååå gode).

På den annen side: Klarer Espen Knutsen å snu den sterkt negative trenden hans Vålerenga har viklet seg inn i de to siste NM-finalekampene og vinne kamp nummer fire på bortebane mandag – og utlikne til 2-2 i kamper – vil det være en stå stor prestasjon (som trener/coach/leder) at jeg vil si remis, uavgjort, poengdeling, like gode.

Da har han nemlig brått klart å snu intern destruktivitet til en slags kollektiv konstruktiv mental balanse, slik Petter Thoresen åpenbart gjorde det etter 1-5 på Jordal Amfi sist tirsdag i finalepremieren.

Stavanger-spillerne gikk fra ikke å tro, til å tro – på én dag.

At de kunne skape sjanser i kraft av egne ferdigheter, og at de var gode nok – bedre enn motstanderen – til å score på dem. De gikk fra å tenke på og grue for «fabelaktige Vålerenga», til å glede seg over egne kvaliteter. De gikk på isen med offensiv tankegang og lyst igjen.

På formiddagen dagen etter kamp to – 4-1 i DNB Arena torsdag – vedgikk Petter Thoresen over en kopp kaffe i pappkrus inne i Stavanger-garderoben at han ikke hadde vært flink nok til å predike den offensive budskap, og at han kanskje gjennom sesongen hadde vært for prinsippfast i kravet om at de skulle gjennomføre morgentreningen – og mer trening sammenliknet med forrige sesong da de vant dobbelt – istedenfor å gi spillerne litt «slack» en gang i mellom.

Han hadde strukket spillernes mentale strikk litt langt. Foran finale tre på Jordal lørdag, skrøt han av dem og passet på at Vålerenga-snakk/snakk om Vålerenga – som de ikke hadde slått på Jordal på tre år – ikke nådde noens ører.

På Jordal 2. april virket alle Vålerenga-spillerne å være større og sterkere enn alle Stavanger-spillerne. På Jordal 6. april – som i Stavanger 4. april – var bildet omvendt: Petter Thoresens Stavanger var det smarte og sterke, Espen Shampo Knutsens Vålerenga det lite smarte og svakere.

Det bildet må Espen Knutsen klare å snu igjen til mandag i DNB Arena, der Vålerenga har gjort til vane aldri å vinne.

Hvordan skal han få det til?

Han begynte så smått med Morten Ask under og etter kamp tre: fortalte VM-veteranen under kampen og for åpen TV 2-mikrofon etter, at han med sine to dumme og selvopptatte utvisninger ødela Vålerengas seiersmuligheter.

Han bør ta tvillingbrødrene Tyler og Justin Donati samme skole: «Vil dere ikke spille for andre enn dere selv og egen tilfredshet, kan dere la være å skifte og sette dere på tribunen».

Tar Vålerengas tre nøkkelspillere opp hansken, for å si det slik, vil plutselig Shampo ha en første og andre rekke som fungerer offensivt – istedenfor en første og andre rekke som ikke gjør det – og to (3. og 4. rekka) som kan konsentrere seg om å slite ut motstanderen uten også å måtte skjele til offensivt feinschmeckerskap (som de ikke er så gode til).

Det vil antakelig få «Årets keeper» Steffen Søberg (22) tilbake på rett spor, slik at han ikke taper keeperduellen mot Stavangers 2. valg Henrik Holm (22) for tredje gang på rad.

Uroen og alt som ikke har virket foran ham i de to siste kampene, har også begynt å prege ham. 0-1 (CDAs vipp i nettaket) og 1-2 (Petter Røste Fossens backhand) lørdag var tydelige tegn på det.

Dette er nok de vanskeligste oppgavene Espen Knutsen har hatt i sine mange år som Vålerenga-trener.

Med seier mandag har han løst dem.

Står det imidlertid 1-3 i kamper i Vålerengas disfavør mandag kveld, har han ikke klart det. Det vil også være bevis for at Petter Thoresen er den beste treneren/lederen og coachen av de to. 

Tvilling-mysteriet i Vålerenga

 

Espen Shampo Knutsen og hans Vålerenga ser ut til å ha et kinkig dobbelt-problem foran den tredje NM-finalen mot Stavanger Oilers: Tvillingene Justin og Tyler Donati.

 

bs18533-jpgnm-finale-479I den første finalekampen på Jordal Amfi tirsdag var kanadierne som de har pleid å være, nemlig artister i særklasse. Og målscorere av en helt annen klasse en medspillerne og motstanderne. Tyler Donati gjorde 2-0, Justin Donati 3-0 og 5-0 da seriemesteren og hundreårs jubilanten vant 5-1.

Donati-tvillingene lekte ishockey; ikke særlig å skryte av defensivt, men til å sperre øynene opp for offensivt. Makeløst nonsjalante, med positivt fortegn. Effektive, frekke, livsfarlige – som det heter  – hver gang pucken falt ned i fanget deres.

Og det har den en tendens til å gjøre. Justin og Tyler Donati har – i norsk ishockeysammenheng – en nær suveren spilleforståelse. Og – åhhhh – så gøy det er å så på.

Men så kom torsdagen i Stavanger. Det er noe som heter «black monday». For Donati Brothers var torsdag 4. april i DNB Arena i Stavanger helsvart. Og dermed ble den det for Vålerenga også.

Tyler Donati ble møtt med pipekonsert hver gang han hadde pucken, fordi han hadde truet – ja, det er sant – med å reise hjem etter at kølla til Stavangers Martin Strandfeldt traff ham ved halsen umiddelbart etter at han hadde plassert 2-0 bak Ruben Smith på Jordal tirsdag.

Tyler Donati besvarte mishaget fra hjemmepublikum med å gi blanke blaffen. Han virket uinteressert, liksom forulempet. En mer naturlig og reaksjon, mener jeg, burde vært «nå skal jeg f… meg vise dem» – for så å gi full guffe.

Og score et par mål.

Neida, Tyler Donati skled bare rundt omkring, og så fulgte tvillingbroren i samme spor. Uinteressert, tilsynelatende kun interessert i seg selv. Det syntes veldig tydelig da Vålerengas back Anders Hilt Jørgensen gikk ned for telling i 3. periode og ble liggende på isen foran Stavangers spillerboks. Justin Donati var null opptatt av lagkameratens ve og vel, han tok isteden noen jåleri-svinger på isen og spratt pucken med én hånd mot vantet noen meter unna der Hilt Jørgensen lå.

For liksom å si «se på meg nå’a».

Kort sagt: Donati-brødrene fortjente ikke lønna si i den andre finalekampen.

Konsekvens: Vålerenga tapte og nå står det 1-1 i kamper (den «kunne» stått 2-0 hvis Justin Donati hadde fulgt opp sin nær geniale pasning til RJ Anderson foran Stefan Espelands 0-1 etter 6.31 – men det gadd han altså ikke).

Jeg vet ikke hva Espen Shampo Knutsen gjorde og vil gjøre med Donati-guttas slette opptreden og oppførsel foran den tredje finalekampen lørdag. De kanadiske tvillingene ville ikke komme ut av garderoben til pressesonen for å avgi forklaring, og Shampo er selvsagt for smart til å si noe offentlig som kan skade laget ytterligere i gullkampen mot regjerende mester Stavanger.

Men må ha foretatt seg noe fredag i forbindelse med treningen på Jordal etter hjemkomsten fra Stavanger. Om han har gjort det på rett vis, vil tiden vise – på Jordal lørdag ettermiddag.

Ved at, hvis han har gjort det på rett vis, Ryan O’Marra er tilbake på sitt beste som han var det sammen med Donati-kompisene og rekkekameratene i kamp én. Ikke slik han ble det med uinteresserte Donatis i kamp to. Ved at Donati-gutta i godt gammelt humør smitter de andre Vålerenga-spillerne, spesielt grovjobbgutta Jens Karlsson, Jesper Hoel og Cato Cocozza, Steffen Thoresen og Jonas Oppøyen og – ja, ingen glemt, ingen nevnt.

Bortsett fra Jens Karlsson, som typisk nok bare gjorde seg bemerket ved å kitte kølla i nakken på Martin Strandfeldt og med det understreket taperstempelet Tyler Donati og Justin Donati bevisst (?) påførte seriemesteren med sin bemerkelsesverdige egoisme.

Som kan trekkes så langt som til påstanden at den snudde kampbildet totalt, til Stavangers fordel. OK, det var ventet at Christian Dahl-Andersen skulle vise seg fram på hjemmebane (i alle fall mer enn på Jordal, der han var usynlig), at Tore Vikingstad også ville gjøre det, backene…og at Henrik Holm skulle komme inn og tette igjen åpningene som Ruben Smith fikk til å se store ut 2. april.

Men ikke så tydelig og klart; Vålerenga visnet og Stavanger blomstret, sånn på en, to, tre.

Jeg tror det også har mye å gjøre med at Tyler Donati etter Strandfeldt-kølla i nakken truet med å reise hjem, hevdet at dét slaget ville gitt ett år utestengelse for Strandfeldt «hjemme i Canada» og at Vålerenga-direktør Jan Tore Kjær ikke slukket tilløpet til brann – men lot det ta fyr ukontrollert.

Det virket helt mot sin eventuelle hensikt å lage så mye ut av nær ingenting, for et lag som hadde vunnet i overlegen stil: Tyler Donati startet ved god hjelp av Vålerengas alle gode interne mediehjelpere – vifhockey.no og liknende – fikk fyr på peisen og klubben som sådan duret på med mer ved.

Og slukket sin egen ild, eller brennende hjerter som Christian Dahl-Andersen sa at han og Stavanger hadde fått (delvis) ved god hjelp av Vålerenga-grining i media og Tyler Donatis nærmest patetiske trussel om å reise hjem fordi det liksom var under hans verdighet å få et slag mot halsen av en svenske – i den norske ishockeyserien, attpåtil, liksom.

Jeg vet ikke i hvilken grad Donati-tvillingenes lagkamerater har latt seg påvirke av oppstyret, eller den negative energien fra de to. Kan hende ble de et offer for et arbeidsuhell i Stavanger. De har jo tapt stort og brutalt der før, 3-9 den 20. desember. Men knaker seriemesteren like mye i sammenføyningene lørdag, er det fare på ferde – og en bekreftelse av min mistanke om at noe er Donati-råttent i Espen Shampo Knutsens Vålerenga.

PS! Et lite, om enn feigt, tips til slutt: Jeg tror Vålerenga vanen tro vender nedtur til opptur i kamp tre. Muligens etter at en indre justis har tatt kverken på Donati-tvillingenes mytteri. 

Vinner ikke uten Vikingstad som hærfører

 

Det var ikke overraskende at Vålerenga slo Stavanger i finalekamp nummer én. Men måten det skjedde på, bør bekymre dem som tror den regjerende mesteren vil forsvare NM-tittelen fra i fjor.

 

Martin Strandfeldt kom helt alene med Vålerenga-keeper Steffen Søberg på Jordal.

Bare tre etter tre og et halvt minutt. Finta höger, gå vãnster. Søberg ut med høyre leggskinn, så vidt jeg husker. Strandfeldt bør i alle fall huske hva som skjedde. Han vil ikke få den sjansen så mange flere ganger i finalespillet. Vålerengas «sluttspilltunge» spillere har etter alt å dømme skjønt hvordan de skal kvele Stavangers offensive spill i fødselen.

For å si det slik.

Stavanger skjøt ifølge min statistikk fra første kamp 16 skudd på mål.

Ett gikk inn. På 0-5, som var stillingen etter 30 minutter. Det sier egentlig alt om hvor overlegent Espen Shampo Knutsens seriemester 2013 var Petter Thoresens dobbeltmester anno 2012.

Bortsett fra spillevendingen som Strandfeldt mislyktes med å omsette, keeper Ruben Smiths redning da Fredrik Csisar hadde åpent mål i spill fem mot tre og undertallsspillet da (4 mot 5 og 3 mot 5) – tja, det var vel det – opptrådte Stavanger bemerkelsesverdig tannløst.

(Snorre Hallem vant muligens under tvil slagsmålet mot Erik Follestad Johansen etter 7.47 – men mer enn det får ikke Stavanger godskrevet plusskontoen).

NESTEN USYNLIG: Tore Vikingstad fikk ikke vist seg fram i den første finalekampen.

NESTEN USYNLIG: Tore Vikingstad fikk ikke vist seg fram i den første finalekampen.

Mest bemerkelsesverdig: Tore Vikingstad syntes så å si ikke.

Det må han for at Stavanger skal slå Vålerenga i best av syv serien om kongepokalen 2013.

Han ble tatt ut. Han fikk, eller «tok», ikke de åpne isflatene vi er blitt vant til å se at han gjør. Er det slik at alle skadene hans denne sesongen (og den forrige) nå tar ut sin rett, i negativ forstand? Tore Vikingstad er jo en mann for de store anledninger. Han alene skal vinne kamper som den tirsdag, og ikke minst den første finalekampen på Stavangers hjemmebane torsdag.

Han må være Oilers’ hærfører.

Kan han trenge en eller to nye rekkekamerater som vil skape plassen han trenger. Den plassen han nå i motsetning til i «gamle dager» ikke klarer å skape på egenhånd? Jeg har sansen for Mathias Trettenes og hans utrettelige arbeidsinnsats. Men i finalekamper tas den for gitt. Da kreves ekstra feinschmeckeri, smarte taktiske valg a la Magnus Carlsen: evnen til å se noen trekk framover; hva skjer etterpå om jeg gjør 1) det, 2) dette, 3) dette og dette – nå?

Tore Vikingstad har den evnen i ryggraden.

Nå må han aktivisere den, før det er for sent.

Det vil det være hvis Stavanger får rundjuling igjen, i DNB Arena torsdag.

Med 0-2 i kamper vil Vålerenga da ha så mye blod på tann at de aldri vil slippe byttet, men slurpe det i seg med sedvanlig fornøyelse preget av sedvanlig Vålerenga-selvtillit.

Den er høy for øyeblikket, etter akkumulering gjennom hele sesongen.

Jeg ranket Vålerenga som nummer seks av ti foran sesongen. Tidenes flause og tegn på prematurt hjernesvinn? Nei, ikke med tanke på hvordan Vålerenga og motstanderne artet seg på papiret da. Siden fikk Shampo tilbake Steffen Thoresen og Fredrik Csisar fra et lite hviterussisk eventyr, Steffen Søberg vokste fort – fortere enn selv Shampo hadde drømt – til en superkeeper, Morten Ask kom på plass – og så ble forrige sesongs hjernerystelseplagede Justin Donati over dobbelt så god med tvillingbror Tyler ved sin side.

Men det aller viktigste: Espen Knutsen fikk inn Donati-brothers kompis Ryan O’Marra og store, sterke, ruvende Jens Karlsson. Begge som skapt for det som foregår nå: finalekamper annen hver dag.

I kamp én synes jeg rekken med Karlsson, Jesper Hoel og Cato Cocozza var Vålerenga beste/mest nyttige/mest effektive med hensyn til å gjøre Stavanger blekt og puslete. Karlssons 1-0 var et typisk sluttspillmål; pucken skulle bare inn bak Ruben Smith (som burde vært nærmere den enn han så ut til å være fra min posisjon på pressetribunen).

Neida, Justin Donati og Tyler Donati er ikke glemt: 2-0, 3-0 og 5-0. Det er egentlig ikke mer å si om den saken, enn at Stavanger må sørge for at de ikke – i det minste – får score «lette» mål som «vippen» til 3-0 fra Justin Donati i overtallsspill fem mot fire (21.35).

(Her skytes inn et lite PS om at Morten Ask var plaget av omgangssyke før og under kamp én og helt sikkert vil være mer pigg torsdag, hvis han får i seg en banan eller to).

Men tilbake til det som tross alt er mest spennende foran kamp to: Stavanger Oilers!

Vil alle Petter Thoresens spillere – ja, alle – plutselig seeeee mye større ut på den trangere hjemmeisen? Gjør den at Donati-gutta får mindre spillerom og at Stavanger-keeper Ruben Smith (hvis ikke Thoresen starter med Henrik Holm fordi Smith virket mer enn vanlig Jordal-slepphendt tirsdag) får færre Vålerenga-spillere midt i fanget fordi Henrik Solberg, Juha Kaunismäki, Paul Traynor og de andre Stavanger-backene makter å holde dem fra livet (hans)?

Og – foruten at mitt rop på Vikingstad, Vikingstad, Vikingstad gir positivt svar – vil Christian Dahl-Andersen, Dan Kissel, Matt Ryan, Martin Strandfeldt og hele hurven av potensielle målscorere plutselig – med «hjem, kjære hjem» – med ett ta fram tryllekunstene som smadret Vålerenga 9-3 den 20. desember samme sted (skudd 40-26 til Stavanger da/39-16 til Vålerenga på Jordal 4. april)?

TØFFE TAK: Vålerengas David Bräck takler Stavanger Oilers' Stia Høygård på Jordal i går kveld. I morgen møtes de til ny dyst i Stavanger.

TØFFE TAK: Vålerengas David Bräck takler Stavanger Oilers’ Stia Høygård på Jordal i går kveld. I morgen møtes de til ny dyst i Stavanger.

(Eric Nystrom, Eric Nystrom, Eric Nystrom, Eric Nystrom)

Skal jeg være ærlig, håper jeg det.

For da vil årets finalekamper svare til forventningene til dem, slik den første tegnet til å bli de fem-seks første minuttene: en spennende, underholdende, kvalitativt go

d brudulje som ikke er over før en gang langt ut i spilleforlengelsen i kamp syv på Jordal Amfi 16. april.

Til slutt: Jeg synes David Bräcks 4-0 var greit. Reglene kan sikkert tolkes til at det burde vært annullert. Men tilfeldigheter og skjønn i skjønn forening, det er slik det bør være. Dessuten var det absolutt ikke utslagsgivende: Stavanger kunne redusert til 1-3 med David Bräck i utvisningsboksen istedenfor som målscorer. Men det burde ikke oppta Petter Thoresen og Stavanger, og det gjør det helt sikkert ikke.

Oilers er mer proff enn som så.