Spillerne og dommerne er like dårlige

Vålerenga mot Lørenskog i sluttspillsemifinalen er som en dårlig såpeopera der alle forsøker å dolke hverandre i ryggen og sutrer som om kampene gjaldt et oppgjør om spann og spade i barnehaven.
Spillere og trenere skylder på dommerne, motstanderen og forbundet, mens dommerne legger skylden for elendigheten på spillerne. Alle som om de kom fra forskjellige planeter med onde hensikter, og ikke spiller på samme lag – det som kan kalles «til beste for norsk ishockey”.

I den første semifinalen på Lørenskog jaget hjemmelagets VM-aktuelle Martin Laumann Ylven alt som rørte på seg fra start. Han traff mer eller mindre det han siktet på. Helst mindre, inntil Vålerengas Daniel Sørvik ble liggende og dommer Ole Stian Hansen mente taklingen kvalifiserte til ”takling mot hodet”.

Det gjorde den nok ikke.
Men det var en logisk utvisning, i den forstand at Ylven – kjent for det samme i svenske Linköping – så klart i forkant hadde gitt til kjenne hva han var ute etter. Nemlig uten respekt for motstanderen å gi ham en smell som i alle tilfeller – hvis han treffer med sine hundre kilo – innebærer bye bye play off.

Dommerne hadde ham på radaren, for å si det slik.

Det var imidlertid merkelig at det var dommeren lengst unna villstyringen som fanget opp ugjerningen. Ole Stian Hansen så hva som skjedde, hans hoveddommerkollega Ove Lütchke som sto mye nærmere krasjen bak Vålerenga-målet så den ikke.
Det gjorde Laumann Ylven rasende.

Så rasende at han fikk matchstraff og Lørenskog måtte spille 10 minutter med én spiller færre enn motstanderen på isen.

 Ole Stian Hansen følte seg truet – ikke fysisk og verbalt, men likevel – av digre Ylvens oppførsel. Ylven mente at det var lite truende ved den. Disiplinærutvalget mente åpenbart at han hadde grunn til å protestere på Hansens første avgjørelse og lot nåde gå for rett med hensyn til den andre.
Ylven kan spille igjen torsdag i kamp nummer tre, etter én kamp utestenging.

Sett på bakgrunn av Vålerenga-spiller Shay Stephensons tre kamper for å slå kølla opp i ansiktet på Lillehammers Alexander Reichenberg i siste seriekamp foran NM-kvartfinalene, burde Ylven fått like mange hvis Ole Stian Hansen hadde vært på høyden.

Det var han ikke. Hansen var imidlertid tilbake i full vigør to dager senere.

Sammen med kollega Eirik Hansen idømte han 140 utvisningsminutter i semifinale nummer to i best av syv serien på Jordal Amfi. Han var ikke blitt skyggeredd, kan man si. En stund kvalifiserte alt til utvisning, før de to lot alt passere – for så å bestraffe nærkamper som er tillatt i basketball.
Eksempler:

# Lørenskogs VM-aktuelle backveteran Tommy Jakobsen (40) sto helt stille, med begge skøytene plantet i isen – men ble utvist for interference da en Vålerenga-spiller søkte seg mot ham.

# Samme sak med Vålerenga-back Logan Stephenson, som nesten prøvde å flytte seg da Lørenskogs Thomas Jordhøy snudde på en femøring i rundvantet med pucken og kjørte nesa inn i brystet på Stephenson. Han er vanligvis både uvøren og udisiplinert. Men akkurat i det tilfelle var han så disiplinert at han burde fått skryt – av dommerne.
Men den sorten – skryt av motstanderen, dommerne og gjensidig høflig ydmykhet – er det fint lite av i erkerivaloppgjøret. Det er mest kjefting og smelling og ufinheter. Lørenskog-trener David Livingstone ville ”ta opp” 10-minutteren to dager tidligere med dommer Hansen da han kom bort til ham for å framsi tradisjonelle ”lykke til” før kampstart i kamp to, klubbens sportssjef Atle Olsen fant ingen grunn til å si ”ok, vi beklager hvis dommer Hansen følte seg truet” da hockeykanalen TV 2 tok opp saken dagen etter matchstraffen – og på Jordal barket spillerne sammen etter at kamp to var slutt.

Hver minste bagatell blir forstørret ti tusen ganger, på og utenfor banen.

Av alle som er involvert.

Det går selvsagt an å si – som Vålerengas trener Espen Knutsen – at slik blir det når dommerne ikke lar spillerne spille ishockey slik sporten er ment utøvd.

Han sier også at slagsmål bør tillates som preventivt våpen mot langt styggere og farligere tildragelser, som takling mot hodet og stikking med kølla – hvilket også kan være til å forstå.

Men så lenge spillerne oppfører seg som nå, har argumentene ingen gjennomlagskraft. De må først strekke seg mot en holdning, innstilling og et nivå der de virkelig prøver å spille ishockey slik at det kan bli oppfattet å likne varemerket ”verdens hurtigste lagidrett”.

Ikke verdens mest tåpelige.
Det bør også lederne bidra til. Ikke som nå, nøre opp under grumset ved alle anledninger.
Okay, ishockey er ikke ishockey uten følelser, temperatur og et stort hjerte. Men den må også ha et element av kalde og klare hjerner, slik Lørenskogs Lars Erik Spets framsto etter skandalekampen som betydde 1-1 i kamper i semifinaleserien.

Kanskje Vesle-Spetsens klare tanke har å gjøre med at han har vært ute i den store verden og spilt VM de siste syv årene. Der vet han at han vil bli mer enn straffet – han vil bli latterliggjort – for dumheter som de hans lagkamerater og gamle lagkamerater syntes hadde noe for seg foran et halvfullt Jordal Amfi.
Og jo da, dommerne holder ikke noe høyere nivå, selv om dommersjef Lars Olav Gaden i ”beste” sluttspillånd 2012 synes å mene i dét han tar sine kolleger i forsvar. De fleste møter til kamp som om det er snakk om et møte med en forhatt eks-kone; det er piggene ut umiddelbart – hvor i opptatt overdrevent kroppsspråk og kompensasjonsdømming som følge av en slags plutselig dårlig samvittighet eller anger.
Den eneste som holder mål er Tor Olav Johnsen. Dommerveteranen er litt kompis, litt ydmyk, klok og passe autoritær. Han hever seg over småligheten. Han er mer erfaren og dyktigere til å lese spillet enn spillerne.

Nå får med andre ord dommerne lære av Johnsen og spillerne av Spets, hvis Vålerenga og Lørenskog ønsker å oppnå det de bør – god PR – når ishockeysporten i Norge har en del flere øyne enn vanlig rettet mot seg.

PS: Nåde dem som kommer trekkende med NHL og slagsmålet før første puck ble droppet mellom New York Rangers og New Jersey Devils som et slags forsvar for tullballet her på berget. For det første var det hundre prosent tåpelig. For det andre er det en, om ikke hundre, grunner til at ishockey er som den er i Nord-Amerika, og at den ikke kan kopieres i Norge.