Desperasjon – Shampos eneste håp

Det er minst tre ganger så mange gode grunner til at Lørenskog tar seg til NM-finalen allerede mandag kveld, som at Vålerenga skal klare å utsette sesongavslutningen et par dager.
Jürgen Penker.
Lørenskogs keeper har vært et knepp bedre enn Vålerengas Patrick DesRochers. Ikke bare statistisk, men også teknisk og fysisk. I alle fall slik det har sett ut fra mitt fugleperspektiv på pressetribunen (som vel egentlig ikke er verd navnet hverken på Jordal eller Lørenskog, men det er en helt annen sak).

Da Lørenskog lot til å ha glemt alt som hadde fått dem i førersetet i fjerde kamp lørdag, reddet østerrikeren dem fra flaue forsmedeligheter. Et par grådige slurv som kunne resultert i de mest lattervekkende selvmål, blant andre.
Alt gikk fryktelig tregt og sikkerhet først og fremst var langt i fra det Tommy Jakobsen & co lot til å ha fremst i pannebrasken.

Det var vågale pasninger over alt, og helst ikke i banens lengderetning. Mats Frøshaug, James Sixsmith og Marius Trygg vartet riktignok opp med lekre saker etter tre og et halvt minutt (DesRochers god redning) – men så var det et hardt kjempende Vålerenga for resten av pengene.

Eller i alle fall i første periode i kamp fire.

2-0 – helt til Patrick DesRochers ga en dårlig retur, og fikk null hjelp til å redde opp glippen da Lørenskog-backen Nicolai Bryhnisveen kom stormende midt i banen. Uten at Vålerenga som forsvarsspillere la merke til det.
2-1 – da det for Vålerenga del helst ikke burde vært det (1.03 før første pause).
Deretter var det – bortsett fra nesten selvmål i starten av 2. periode – mye Lørenskog, som åpenbart hadde skjønt hva som sto på spill. James Sixsmith kunne utliknet til 2-2 lenge før Martin Laumann Ylven gjorde det i 2. periode (men da reddet DesRochers ypperlig ved sin venstre stolpe).

I perioden i mellom sto Penker stødig da Vålerenga hadde en rekke overtallspill, 5 mot 4 og 5 mot 3. Og det er nettopp det som er stikkordet for Penker.

Stødig; ikke de store faktene. Men han står der og gjør seg stor, som da Magnus Hoff (Vålerengas kvikkeste akkurat nå?) kom ”alene” fra litt skrå vinkel mot Penker etter at Laumann Ylven hadde hatt en stor sjanse i motsatt ende.

Magnus Hoff traff ikke mål. Jeg har en mistanke om at Penker nærmest tvang ham å skyte utenfor.

1) Penker.

2) Mats Frøshaug – har tatt rollen som hærfører igjen, slik han allerede i VM 2008 viste at han hadde talent for. En del vidunderlig frekke valg og frispillinger sist. Med samme trykk i steg og tanke, er han mannen Vålerenga absolutt må stoppe allerede i midtsonen på Lørenskog i kveld.

3) Marius Trygg – kvikk som i gamle dager. Gjør rekka Frøshaug, Sixsmith, Trygg til det den er: Lørenskogs beste.

4) Martin Laumann Ylven – trengte antakelig matchstraffen (han ikke skulle fått) i første kamp. Mer balansert i nærkampspillet nå. Treffer motspillerne bedre enn vantet og pleksi’n. Det åpner for egne målsjanser også, og snertent skudd (2-2 sist en perle).

Vålerenga?
1) Desperasjon – og verdien av den skal ikke undervurderes. Avgjørende ishockeykamper vinnes gjerne i ren skjær desperasjon.
Problemet for Espen Shampo Knutsen er at han ikke har så mange spillere som kan tvinge den fram. De er skadet eller sjuke så å si alle mann. Det må bli Blake Evans, Steffen Thoresen, Jesper Hoel, Cato Cocozza, Magnus Hoff, Kenneth Larsen, Jonas Oppøyen, Simen Viker Brekke (god/pigg sist), Daniel Sørvik – ja, og det er vel det.
Og Patrick Coulombe, som må spille i 35 minutter igjen.
Men klarer han det på desperasjonsgiret?
Er svaret ja, vinner Vålerenga i kveld – fordi Lørenskog fremdeles er litt softe (som i 1. periode i kamp fire og ved en del andre anledninger) og Jürgen Penker ikke klarer stå i mot kamikaze-Vålerenga a la første kamp da Vålerenga vant (ved å styrte/tvinge inn alle målene fra to centimeter).

2) Et punkt to som taler for Vålerenga? Nei, jeg tror ikke det…det måtte være at Espen Knutsen enda en gang klarer å matche/coache mannskapet så godt som bare han kan i sine beste stunder.
Det er det.
70 prosent sjanse for Lørenskog-seier, 30 for Vålerenga.