Flatt batteri i Oilers

 

Stavanger: Helt utafor. Ikke til stede. Flatt batteri. Lørenskog benyttet anledningen til å utlikne til 2-2 i kamper.

 

Det du nettopp leste, sto skrevet på notatblokka mi allerede før første periode var over i NM-finale nummer fire 2. påskedag.

Tilføyde: Likner ikke en 4. finalekamp med sterkt innslag av ”skjebne”.

I første pause sa jeg til landslagssjef Roy Johansen inne i kafeen i Lørenskog ishall at det jeg hadde sett de første tjue minuttene liknet de siste tjue minuttene av en vanlig klubbtrening: litt fem mot fem for å avrunde en ellers passe vellykket økt.

Hva Johansen svarte, skal jeg ikke røpe (det var ikke et intervju).

Men.

Av de to finalelagene – Lørenskog som måtte vinne – og Stavanger som med seier i praksis ville hatt kongepokal nummer to på to år i lomma – virket Petter Thoresens Oilers aller mest ”flate”. Ingen guts, bakpå, alltid sist på nummer to pucker, humørløst (Martin Strandfeldt, spesielt litt senere i oppgjøret); først åtte og et halvt minutt før ordinær spilletids slutt så Stavanger ut slik det bør se ut: Ryan MacMurchy kranglet og trykte sammen med et par-tre andre oljegutter inn reduseringen 2-3 i overtall 5 mot 4.

De kjørte over Lørenskog-keeper Jürgen Penker slik at han ble liggende på isen – skadet? – og i garderoben etter at saken var klar (2-2 i kamper) måtte sjekke målvaktsmasken for å se om den var hel, og kroppen av samme årsak.

 

Hvorfor så Stavanger ut som det gjorde? Utvisninger i midtsonen og offensiv sone, dumme ta igjen-utvisninger, svakt keeperspill (Ruben Smith: under pari redningsprosent 91 totalt), tiltaksløst og løs i fisken?

Sand i maskineriet.

Det kan ha vært kvaliteten på isen (åpenbart i elendig forfatning). Men den var jo lik for alle (?). Det kan ha vært fordi Lørenskog hadde litt flaks (?). Det beste svaret er nok imidlertid at Lørenskog var sterkere, har fått orden på defensiven (ingen kamikaze-utflukter), har desidert best keeper og hadde mer å gå på fysisk, det vil si at Oilers var slitne – helt nede på tannkjøttet.

Lørenskog vant skuddstatistikken 37-30, hadde to skudd i stolpen på to minutter på 3-1 (Fredrik Ericsons backhand 39,59 og Mats ”hærfører” Frøshaugs klokkerene 42,00) og kampens lureste: Lars Erik Spets (pasningen til Sixsmiths 2-0 og pucken ut av egen sone med ti sekunder igjen da Thoresen hadde tatt ut Smith, blant mye annet).

Men.

Jeg holder fast på mitt finaletips: Stavanger vinner til slutt. Ikke 4-1, altså, som jeg trodde – men 4-3. Lars-Peder Nagel & co trenger hjemmebanekampen søndag for å hale kongepokalen i land. Det hadde jeg ikke trodd. Nå tror jeg Stavanger-seier onsdag, Lørenskog hjemme fredag – Grand Finale og ettmåls seier til Oilers sånn cirka klokken kvart over sju 15. april.

Hvorfor?

Fordi jeg tror (tror, tror, tror) Stavanger-spillerne som i finalene har til gode å vise seg så gode som de egentlig er, vil gjøre det i Siddishallen onsdag. Det gjelder et knippe utlendinger, ikke minst Strandfeldt (selv om han så fryktelig nedkjørt ut mandag), Imbeault, Kilpatrick, Tyler Johnson, «hjemmeavlede» Nagel og Hallem (som i 2010?) – og at Ruben Smith henter fram matchvinneregenskapene fra sin Storhamar-oppvisning i 2008.

Peter Lorentzen – høyst sannsynlig VM-klar fordi han ikke har spilt seg ut av landslaget (Johansen-policy), men for Stavanger må han kunne duge til mer enn å dekke store flater og skjære av oppspillmuligheter for motstanderen: slite seg løs i midtsonen, time/motta dyp pasning – sette sitt første sluttspillmål (!).

Jeg har understreket TROR, som du ser. Tro, håp, kjærlighet til ønsket om å vinne. Laget med mest av det siste, gjør det til slutt. Akkurat – akkurat – nå, er det Lørenskog som har det. Men det kan og vil snu, lik tendensen i NM-finalene så langt.

# Lørenskog-backen Peter Messa er kanskje tilbake onsdag etter sykdom, ifølge trener David Livingstone: Mer LIK-trykk bakfra, et trykk som allerede er bra.

# Fra Lars-Peder Nagels blogg: ”Det er på tide at vi scorer det første målet i kampen”. Første målet vinner onsdag, fredag og søndag? Ingen dårlig antakelse.