De beste må spille mye bedre

 

Hockeygutta mener Russland-tapet innebar nivåheving fra premieren mot svenskene. Det inntrykket bør revurderes foran oppgjøret mot Tsjekkia mandag ettermiddag.

I alle fall til å hevde at de følte at de spilte bedre mot Malkin & co enn aggressive og in your face Sverige.

For det gjorde de i virkeligheten ikke.

Oppfatning stammer nok mest av alt fra at de fikk lov til å spille pucken litt fram og tilbake, både her og der, og at de smertefritt kunne ta seg inn og ut av terreng det vanligvis gjør vondt å ferdes i.

Det var nemlig ikke mer fruktbart enn at Norge fikk løsnet fattige 21 skudd, mot russernes 46.

Hvor av åtte i midtperioden (8-16).

To av dem gikk i mål ved spill i overtall, fem mot tre (1-2, Ask – en knaller) og fem mot fire (2-3, Holtet – en suser det også).

I tillegg traff hockeyguttas beste etter 120 VM-minutter, Jonas Holøs (eks Colorado), rammeverket bak Semjon Varlamov (Colorado) fem minutter før slutt. Den kunne føket inn til 3-4, og det er nok derfor han, Marius Holtet, Patrick Thoresen, Per-Åge Skrøder, Roy Johansen – ja, alle mann – ga uttrykk for at dette lover (offensivt) godt med tanke på kampen mot Tsjekkia.

Den skal – eller bør – Holøs & co vinne, på bakgrunn av tidligere uttalelser a la ”tror vi tar poeng i en av de tre første” mot Sverige, Russland og Tsjekkia.

Det kan jo skje. Men det vil ikke skje slik Norge har sett ut og framstått hittil. Det må radikale endringer og forbedringer til for at tsjekkerne skal gå på sitt første nederlag etter en hviledagen søndag – og slappe 2-0 over Danmark og sviende 1-4 for Sverige lørdag.

# De antatt beste må opp flere hakk.

Det er kortversjonen.

Her den litt lengre, men på langt nær altomfattende.

Patrick Thoresen innledet kampen mot Russland med et opphold på over ett minutt i egen sone, sammen med rekkekameratene Per-Åge Skrøder og senter Mads Hansen.

Det var riktignok mot russernes beste med Malkin, Popov og Peresjogin.

Men Roy Johansen har valgt å bruke Thoresen som kantspiller fordi han i størst mulig grad skal kunne bruke kreftene offensivt, i motsetning til om han hadde spilt senter med større defensivt ansvar. Hvis Patrick Thoresen – som enda en gang skapte inntrykk av at han ikke har VM-formen inne – må slite seg ut rundt egen keeper, har han null overskudd rundt motstanderens (hvis han kommer så langt, som han gjorde i overtall fem mot tre og Asks 1-2 (målgivende sammen med Holøs).

Per-Åge Skrøder er en av – tja, litt sjåvinistisk – verdens beste helt oppe i maska på motstanderkeeperen. Det beviste han enda en gang ved utlikningen til 2-2, som ble feilaktig annullert etter at han hadde slått pucken inn fra halvannen meter.

Men han må komme seg dit.

Det skjer alt for sjelden nå.

Jeg tror det er mang grunner til 1. rekken ikke funker. En er nevnt: Patrick Thoresen er ikke i form.

En annen kan være at Mads Hansen – 4. senter i klubblaget Brynäs – ikke har tilstrekkelig offensiv pondus til å bære sine to kanter fram i riktig retning. Hans styrke ligger i det defensive; han leser spillet godt og ser til at motstanderen ikke slipper til der motsanderen helst vil – men motsatt har han ikke kapasitet til å frigjøre Thoresen og Skrøder.

For å si det slik.

Hva kan landslagssjef Roy Johansen gjøre med det? Ikke annet enn å håpe at det hittil fastgrodde mønsteret skal endre seg til det langt bedre. Fordi handlingsrommet hans er snevert. Han kan ikke som kollega Pär Mårts hos svenskene ”laborera med kjedjorna” når en eller to ikke fungerer slik de er tenkt å fungere.

I 2. rekka sliter nemlig Lars Erik Spets og Anders Bastiansen med å matche Mathis Olimbs virilitet.

Og fortsetter det slik – der også – blir Olimb snart litt for sliten av å måtte sørge for å få pucken ut av egen sone, og sørge for at rekkekameratene og backene bak kommer i posisjon til å avslutte (skikkelig) i den andre enden.

Kanskje Kristian Forsberg opp i første sammen med Skrøder og Thoresen kunne være verd et forsøk?

Hansen ned til Holtet og Martin Røymark? Forutsatt at Holtet kommer seg opp på et høyere laveste nivå. Han har ikke vært dårlig, men jeg savner å se ham som gode, gamle Holtet – det vil si «the best of» 2011-utgaven – i hvert spillebytte.

Martin Røymark har forresten vært veldig god i to kamper nå. En mulig løsning for å løse opp: Speedy Røymark flyttes til hvor som helst, og da løser det seg?

Det løste seg en smule for 4. rekka da Mats Rosseli Olsen måtte vike plassen for Andreas Martinsen.

Roy Johansen var fornøyd med det byttet i ettersnakket Norge-Russland søndag kveld. Morten Ask så ut til å ha fått en ny vår (på tross av pollenallergien) sammenliknet med Sverige-kampen. Jeg tror imidlertid det er for tidlig å slippe jubelen løs. Til det var tempoet for labert og nærkampene nær ikke-eksisterende (men det kan duge veldig bra mot Italia).

Samme sak med Kent André Olimb. (Jeg iler til og innrømmer at han er en av mine favoritter). Han fikk utrettet dobbelt så mye på 10,32 minutter istid som i løpet av åtte mot Sverige, men jeg er redd det var tilsynelatende. Han fikk den plassen og rommet å boltre seg i som han ikke vil få mot Tsjekkia, hvis tsjekkerne har funnet ut at de trenger tre poeng nå før neste kamp mot gufne Latvia.

Andreas Martinsen burde fått mer spilletid allerede i VM i fjor. Mot Russland ble det nærmere ni minutter. Det virket som om det var mer, og det er et kvalitetstegn. Men jeg synes han med tanke på størrelsen (100 kilo blank) og rekkevidden ikke dekker nok rom og heller ikke kommer til ordentlige avslutninger, noe som antakelig har med dårlige valg å gjøre.

Summa summarum ikke alt for mye å glede seg over; eller alt for mye å ta tak i til at det er grunn til å glede seg før Tsjekkia-møtet – og av enda større betydning, Italia onsdag.

Men siden Patrick Thoresen, Holtet, Holøs, Lars Volden (veldig god VM-debut), Skrøder og alle de andre jeg snakket med etter Russland-kampen valgte å fremheve det de anså positivt og oppløftende, gjør jeg også det.

# Backene.

Juha Kaunismäki/Henrik Solberg fra Stavanger har tilført landslaget en dimensjon.

Det vil si et backpar til som fungerer. Dermed blir slitasjen (nåja) mindre på Holøs, Tollefsen og Mats Trygg. De bringer i stabil balanse med noen små, i øynene skjærende unntak, en enhet bestående av seks backer.

Dropper Alexander Bonsaksen sitt noen ganger hårreisende overmot og gis Ole-Kristian Tollefsen igjen (som mot Sverige) anledninger til å takle (i motsetning til mot uvillig russere) – og hermer Holøs’ alltid presise oppspill – kan de nærmeste rundt Lars Haugen være årsaken til suksess mot Tsjekkia, Italia, Latvia, Tyskland og Danmark.

Slik at det liksom ikke er nødvendig å oppta seg med fire haltende rekkekombinasjoner.

# Med andre ord kvartfinale 17. mai og OL-plass i 2014.