Kvelden da hockeygutta gikk på vannet

 

For 32 år siden i Lake Placid-OL satt jeg på tribunen og så ”Miracle on Ice”, de amerikanske collegeguttenes 4-3 seier over uslåelige Sovjet. Søndag kveld ble jeg truffet av et flash back i Globen.

 

For fire år siden vant Norge 3-2 over Tyskland i Halifax-VM. Seieren betydde kvartfinale mot Canada. Det var en sensasjon. Både seieren over Tyskland, idrettsstormakten – også på ishockeybanen – og kvartfinaleplassen. Det føltes litt uvirkelig der og da; jeg husker at landslagsledelsen i all hemmelighet, nærmest, hadde booket en chartret flyreise til semifinalebyen Quebec – hvis det skulle bli seier over Canada i kvartfinalen.

Det var litt uvirkelig. Men Pål Grotnes hadde reddet 50 skudd mot kanadierne tidligere i turneringen da verdens største hockeynasjon scoret seiersmålet 2-1 ved Rick Nash først fem minutter før slutt, og hockeygutta gikk liksom litt på vannet.

De hadde presset Finland til spilleforlengelse.

Blant annet.

Så var det 2011.

Lars Haugen; et i utgangspunktet haltende norsk landslag (Morten Ask måtte spille back!!) slo Sverige for første gang i VM-historien og Sveits 3-2 og Marius Holtet scoret fire mot Frankrike – og så kvartfinale mot Finland.

Sykt det også.

Det som skjedde her i Globen søndag kveld mot Tyskland overgår imidlertid alt dette. Det var det rene vanvidd. Norge måtte vinne, Tyskland likeså. Kvartfinale stå på spill for begge, Sotsji-OL 2014 også.

Og så ledet Norge 3-0 etter fem minutter.

Så bare – ja, jeg vet ikke hva.

Jeg har sittet på internasjonal hockeypresseplass siden ishockey-VM 1987 i Wien og Calgary-OL 1988 og B-VM på hjemmebane da Norge rykket opp til A-VM i 1989;du kan godt si jeg er blasert. Men da Lars Erik Spets gjorde 4-0 etter klikk klakk – Bastiansen – Olimb – skrek jeg rett ut.

Jeg var ikke alene om det.

Det rådet en slags kaotisk forvirring, som selvsagt fikk de mest merkverdige utslag.

Juha Kaunismäki scoret 5-0 via en tysk kølle, og speakeren (som i og for seg har vært forvirret gjennom hele VM) hevdet det var Henrik Solberg, og ikke før var misforståelsen rettet gjorde Patrick Thoresen sitt tredje og Mats Trygg….

Tysklands back Christoph Schubert hevdet i pressesonen etter at X-Files forestillingen var over, at Norge hadde scoret 12 mål på 20 skudd. Tysklands keeper Dennis Endras, VMs beste i 2010, hadde i alle fall byttet seg selv ut to ganger og knust spaken i spillerboksen og da han ble zoomet på videoskjermen i Globen tenkte jeg at det burde han ha fått sluppet.

Hockeygutta gikk på vannet, de var de reneste alkymister, gjorde alt de fikk hånd om og tak i til gull. Tyskland åpnet seg og Olimb & co valset gjennom over alt, som om de var tildelt verdens største danseplass.

Jeg har ikke peiling på hvorfor slikt skjer.

Men det skjer jo en gang i mellom. Nei, ikke en gang i mellom. Det skjer så å si aldri.

Mike Tyson taper på knock out for Buster Douglas, og ikke bare det: han blir grunnlurt og utbokset etter alle kunstens regler. Bob Beamon flyr gjennom tynnluften i Mexico, Michael Phelps vinner et, to, tre, fire, fem….han er i en boble, og ingen får ham ut.

Usain Bolt 19,19 på 200 meter.

Polen-Sovjet 6-4 i Katowice-VM 8. april 1976 (dagen etter tapte Polen 0-12 for Tsjekkoslovakia).

Jeg husker at jeg sto inne i en VIP-boks i Lake Placid i 1980. Ved siden av meg sto en mann og slo neven i taket gjennom hele kampen. Han var som i transe. Da jeg kom ut av boksen, etter kampslutt, kastet gamle damer seg rundt halsen på meg og ropte ”We beat them”…

Det er noe der, det var den følelsen jeg hadde i drøyt to timer søndag kveld i Globen: Alt kunne skje, og det som skjedde hadde jeg aldri i verden trodd ville skje.

På den annen side kommer det ikke til å skje igjen.

Jo visst er hockeygutta i sonen nå. Det har vært stigning i programmet hele veien. Det de presterte mot Latvia er det beste jeg har sett av dem noen gang, 12-4 over Tyskland er ubeskrivelig – og jeg plasserer det i skuffen ”jeg var der”.

Det får klare seg med det.

Once in a lifetime.

Danmark tirsdag, antakelig Russland torsdag.