Tollefsen – kul kaptein

 

 Bildet av Ole-Kristian Tollefsen i vignettstripen på hockeybloggen.vg.no irriterer nok Ole-Kristian Tollefsen lite grann. Men han er alltid cool as a rule når jeg treffer ham.

 

En av de første gangene var på Jordal Amfi for åtte år siden. B-VM på hjemmebane. Hviterussland rykket opp til A-VM, så vidt jeg husker var Norge sjanseløst i den siste og avgjørende kampen om opprykk (2-5).

Ole-Kristian Tollefsen var så vidt fylt 20 år. Ingen visste noe særlig om ham, bortsett fra at han hadde spilt et par sesonger i Brandon Wheat Kings – Hvetekongene – i den kanadiske juniorligaen WHL. Han spilte enkelt og han ga vel uttrykk for at han hadde hatt visse problemer med å tilpasse seg den mye større isflaten her, sammenliknet med de der borte på den kanadiske tundraen.

Da jeg intervjuet ham til VGs artikkelserie ”Dette har jeg lært” på Hotell Helsfyr nå rett før VM, fortalte han mer om forskjellene den gang der – sammenliknet med her. For eksempel at han nærmest ble tvunget til å slåss for å bli akseptert av treneren og lagkameratene. Han mintes det som ”litt rart”. Men han gjorde det altså, antakelig – dette er min slutning – fordi han hadde et så sterkt brennende ønske om å kunne spille i NHL.

Sto en fight eller to eller ti mellom ham og det målet, ja da fikk han heller ta støyten – om enn mot egen overbevisning eller bedre vitende eller hva som helst.

Tanken om at det skulle hefte ved ham i ti år, slo ham nok ikke. Og hvorfor skulle han tenke den?

For øvrig hadde han et par andre historier og betraktninger på lager også. Blant annet den om da han fikk kuttet pulsåren, blodspruten sto som en fontene mot pleksiglasset som moren og søsteren satt rett bak – nettopp ankommet Canada for første gang for å se hvordan sønnen og broren hadde det der borte.

I ambulansen på vei til sykehuset satt lagets egen prest ved siden av ham. Han ba for ham. Kjære Gud, og så videre. Tenåringen Tollefsen var mer pragmatisk anlagt. Han trykket sin friske hånd hardt mot den skadde for å stoppe blødningen, og hindre det presten påkalte høyere makter for å få hjelp til.

Innlosjert hos en vertsfamilie måtte ha ta seg av en slovakisk lagkamerat som ikke kunne ett ord engelsk, og be om ekstra matpenger for å kunne spise seg mett etter treningsøktene.

Det er kanskje derfor han er så kul.

Ole-Kristian Tollefsen har så mye idrettslivserfaring av det grove slaget, at det meste preller av i møtet med hva det måtte være; på isen, utafor isen og de fleste andre situasjoner, skulle jeg tro. Det er ikke så mye curling over ham, for å si det slik. Han kaller en spade for en spade og ber folk skjerpe seg hvis de bryter reglene god orden og oppførsel.

Han gjør det på en måte som er en kaptein verdig. Landslagssjef Roy Johansen sier han er helt suveren i den rollen, og når han trer ut av den. Johansen er ikke den som strør om seg med superlativer av den sorten, bare for å ha sagt det (han er tross alt fra Manglerud med klubbrøtter i Vålerenga, hvilket er ”a deadly combination”).

Ole-Kristian Tollefsen ble første norske kaptein i en svensk Elitserieklubb da Modo utevnte ham i fjor.

Det sier sitt, hvis du skulle ha vært i tvil så langt.

Han er som Fantomet: hard mot de harde, og noen ganger tar han på seg sivile klær og beveger seg ut blant vanlige folk (uten at de merker det).

Paradoksalt nok er det blant vanlige folk at oppfatningen av ham er slik bildet i bloggvignetten gir uttrykk for. En slåsskjempe. Okey, han har klemt gørra ut av en og annen, og da han spilte i Columbus Bluejackets og Philadelphia Flyers (og helt sikkert i farmerligaen) tok han rollen som den som skulle skape energi, som han selv uttrykker det.

Altså kneppe en motstander på nesa, hvis det trengtes for å endre kampbildet i for eksempel Blåjakkenes favør.

Men så kom han seg endelig til Sverige og med den returen oftere til spill for landslaget (han har ikke så mange OL/VM-kamper, faktisk åtte færre enn jeg har (og det visste du HELT sikkert ikke). Den flyttingen etter åtte år i Nord-Amerika har gjort Ole-Kristian Tollefsen veldig godt. Ikke bare har han gått ned noen kilo, hvilket har gjort ham litt kvikkere og medført økt aksjonsradius. Han er rett og slett blitt en bedre ishockeyspiller, i henhold til en ikke-NHL definisjon.

Her i VM har han virket litt slurvete med pucken tett inn til kroppen og med åpenbar mulighet til å spille den ut av egen sone og borte fra høyrisikoområder. Blant annet (med ”god” hjelp fra Patrick Thoresen) en gang i kampen mot Tsjekkia. Den feilen ble til 2-3 ved Michael Frolik tolv minutter før ordinær spilletids slutt.

Men stort sett, og spesielt etter hvert, har han tatt mer og mer etter Jonas Holøs (det vil si, ikke en feilpasning) og beveget seg i effektive mønster, hvilket har vært en dyd av nødvendighet med 24.16 i gjennomsnittelig spilletid (Holøs 27 minutter i snitt). Og så har han rukket å takle. Ikke bare en gang imellom, men titt som tett. Mot Danmark sto det ”Tollefsen: 15 hits” på TV-skjermen før det var slutt.

Da prøvde for øvrig Jannik Hansen – som gikk helt bananas – å ta kvelertak på ham.

Da jeg spurte NHL-dansken etter kampen om hvorfor, svarte han ”ren frustrasjon”. Han understreket at han ikke hadde noe uoppgjort med Tollefsen fra før. Det var bare det at de hatt en masse sjanser, skudd etter skudd, men Tollefsens Norge hadde nærmest med den største selvfølge nektet de danske drenger alt, og på toppen av det scoret tre mål – Jannik Hansen kunne rett og slett ikke tåle mer av det.

Det er dit jeg tror Tollefsen har tatt Norge nå.

Han har liksom lyktes med å påføre hockeygutta et lag eller en hinne av noe ugjennomtrengelig. Jeg sier ikke at det eller den ikke kan bli påført en rift eller to mot Russland. Men Malkin, Ovetsjkin og Datsjuk skal få jobbe hardt for det første, og klarer de ikke følge opp med et nytt hugg umiddelbart, risikerer de at Ole-Kristian Tollefsen rekker å reparere skaden før det blir en sprekk.

Det å komme i den – jeg vil si, unike posisjonen – har helt sikkert krevd mye hardt arbeid og oppofrelse av en annen verden. Men Tollefsen har styrt laget dit på en tilsynelatende uanstrengt måte; løst og ledig.

Det synes jeg er ekstra kult.

Tollefsen er en kul kaptein.