Tvilling-mysteriet i Vålerenga

 

Espen Shampo Knutsen og hans Vålerenga ser ut til å ha et kinkig dobbelt-problem foran den tredje NM-finalen mot Stavanger Oilers: Tvillingene Justin og Tyler Donati.

 

bs18533-jpgnm-finale-479I den første finalekampen på Jordal Amfi tirsdag var kanadierne som de har pleid å være, nemlig artister i særklasse. Og målscorere av en helt annen klasse en medspillerne og motstanderne. Tyler Donati gjorde 2-0, Justin Donati 3-0 og 5-0 da seriemesteren og hundreårs jubilanten vant 5-1.

Donati-tvillingene lekte ishockey; ikke særlig å skryte av defensivt, men til å sperre øynene opp for offensivt. Makeløst nonsjalante, med positivt fortegn. Effektive, frekke, livsfarlige – som det heter  – hver gang pucken falt ned i fanget deres.

Og det har den en tendens til å gjøre. Justin og Tyler Donati har – i norsk ishockeysammenheng – en nær suveren spilleforståelse. Og – åhhhh – så gøy det er å så på.

Men så kom torsdagen i Stavanger. Det er noe som heter «black monday». For Donati Brothers var torsdag 4. april i DNB Arena i Stavanger helsvart. Og dermed ble den det for Vålerenga også.

Tyler Donati ble møtt med pipekonsert hver gang han hadde pucken, fordi han hadde truet – ja, det er sant – med å reise hjem etter at kølla til Stavangers Martin Strandfeldt traff ham ved halsen umiddelbart etter at han hadde plassert 2-0 bak Ruben Smith på Jordal tirsdag.

Tyler Donati besvarte mishaget fra hjemmepublikum med å gi blanke blaffen. Han virket uinteressert, liksom forulempet. En mer naturlig og reaksjon, mener jeg, burde vært «nå skal jeg f… meg vise dem» – for så å gi full guffe.

Og score et par mål.

Neida, Tyler Donati skled bare rundt omkring, og så fulgte tvillingbroren i samme spor. Uinteressert, tilsynelatende kun interessert i seg selv. Det syntes veldig tydelig da Vålerengas back Anders Hilt Jørgensen gikk ned for telling i 3. periode og ble liggende på isen foran Stavangers spillerboks. Justin Donati var null opptatt av lagkameratens ve og vel, han tok isteden noen jåleri-svinger på isen og spratt pucken med én hånd mot vantet noen meter unna der Hilt Jørgensen lå.

For liksom å si «se på meg nå’a».

Kort sagt: Donati-brødrene fortjente ikke lønna si i den andre finalekampen.

Konsekvens: Vålerenga tapte og nå står det 1-1 i kamper (den «kunne» stått 2-0 hvis Justin Donati hadde fulgt opp sin nær geniale pasning til RJ Anderson foran Stefan Espelands 0-1 etter 6.31 – men det gadd han altså ikke).

Jeg vet ikke hva Espen Shampo Knutsen gjorde og vil gjøre med Donati-guttas slette opptreden og oppførsel foran den tredje finalekampen lørdag. De kanadiske tvillingene ville ikke komme ut av garderoben til pressesonen for å avgi forklaring, og Shampo er selvsagt for smart til å si noe offentlig som kan skade laget ytterligere i gullkampen mot regjerende mester Stavanger.

Men må ha foretatt seg noe fredag i forbindelse med treningen på Jordal etter hjemkomsten fra Stavanger. Om han har gjort det på rett vis, vil tiden vise – på Jordal lørdag ettermiddag.

Ved at, hvis han har gjort det på rett vis, Ryan O’Marra er tilbake på sitt beste som han var det sammen med Donati-kompisene og rekkekameratene i kamp én. Ikke slik han ble det med uinteresserte Donatis i kamp to. Ved at Donati-gutta i godt gammelt humør smitter de andre Vålerenga-spillerne, spesielt grovjobbgutta Jens Karlsson, Jesper Hoel og Cato Cocozza, Steffen Thoresen og Jonas Oppøyen og – ja, ingen glemt, ingen nevnt.

Bortsett fra Jens Karlsson, som typisk nok bare gjorde seg bemerket ved å kitte kølla i nakken på Martin Strandfeldt og med det understreket taperstempelet Tyler Donati og Justin Donati bevisst (?) påførte seriemesteren med sin bemerkelsesverdige egoisme.

Som kan trekkes så langt som til påstanden at den snudde kampbildet totalt, til Stavangers fordel. OK, det var ventet at Christian Dahl-Andersen skulle vise seg fram på hjemmebane (i alle fall mer enn på Jordal, der han var usynlig), at Tore Vikingstad også ville gjøre det, backene…og at Henrik Holm skulle komme inn og tette igjen åpningene som Ruben Smith fikk til å se store ut 2. april.

Men ikke så tydelig og klart; Vålerenga visnet og Stavanger blomstret, sånn på en, to, tre.

Jeg tror det også har mye å gjøre med at Tyler Donati etter Strandfeldt-kølla i nakken truet med å reise hjem, hevdet at dét slaget ville gitt ett år utestengelse for Strandfeldt «hjemme i Canada» og at Vålerenga-direktør Jan Tore Kjær ikke slukket tilløpet til brann – men lot det ta fyr ukontrollert.

Det virket helt mot sin eventuelle hensikt å lage så mye ut av nær ingenting, for et lag som hadde vunnet i overlegen stil: Tyler Donati startet ved god hjelp av Vålerengas alle gode interne mediehjelpere – vifhockey.no og liknende – fikk fyr på peisen og klubben som sådan duret på med mer ved.

Og slukket sin egen ild, eller brennende hjerter som Christian Dahl-Andersen sa at han og Stavanger hadde fått (delvis) ved god hjelp av Vålerenga-grining i media og Tyler Donatis nærmest patetiske trussel om å reise hjem fordi det liksom var under hans verdighet å få et slag mot halsen av en svenske – i den norske ishockeyserien, attpåtil, liksom.

Jeg vet ikke i hvilken grad Donati-tvillingenes lagkamerater har latt seg påvirke av oppstyret, eller den negative energien fra de to. Kan hende ble de et offer for et arbeidsuhell i Stavanger. De har jo tapt stort og brutalt der før, 3-9 den 20. desember. Men knaker seriemesteren like mye i sammenføyningene lørdag, er det fare på ferde – og en bekreftelse av min mistanke om at noe er Donati-råttent i Espen Shampo Knutsens Vålerenga.

PS! Et lite, om enn feigt, tips til slutt: Jeg tror Vålerenga vanen tro vender nedtur til opptur i kamp tre. Muligens etter at en indre justis har tatt kverken på Donati-tvillingenes mytteri.