Thoresen vs Shampo – hvem er best?

 Vålerenga-trener Espen Shampo Knutsens vinnerinstinkt er like sterkt som Stavanger-trener Petter Thoresens. Hvem av dem som er den beste treneren og coachen kan slås fast etter den fjerde NM-finalen i Stavanger mandag.

bs15929-jpgstockholm-470Espen Knutsen (41) møtte jeg første gang da han var 12-13 år gammel.

Jeg var som journalist på jakt etter Norges største hockeytalent i den alderen og blant kjennerne var det liten tvil om hvem det var. Senere var jeg trener for ham på Oslo kretslag og juniorlandslaget, og fulgte ham som journalist nærmest over alt; Vålerenga, landslaget, Djurgården, Columbus Blue Jackets.

Hadde det ikke vært for hans karriereødeleggende nakkeskade, ville Espen Knutsen stått øverst på min liste over tidenes beste norske ishockeyspiller – foran han som etter min mening nå er det, Patrick Thoresen.

Petter Thoresens eldste sønn i KHL-klubben SKA St. Petersburg.

Petter Thoresen (51) møtte jeg første gang da han var 12-13 år gammel, så vidt jeg husker. Vi skulle begge begynne i Gamlebyen/Kampen-klubben Forward. Han i rød, hvit og blå Spaps-hjelm, jeg i blå Jofa-hjelm og med resten av utstyret i en ryggsekk med bæremeis. Vi debuterte på landslaget i 1979 og spilte OL sammen i 1980.

Da han giftet seg med Heidi for over 30 år siden, var jeg i bryllupet. En av de andre gjestene, som senere ble generalsekretær i Norges håndballforbund, sa til meg under festen at han syntes det var forkastelig at Petter og jeg var tilbudt penger for å spille ishockey.

Da Espen Knutsen giftet seg første gang, slo han meg i et hesteveddeløp under bryllupsfesten på Øvrevoll galoppbane.

Dette ikke nevnt for å blære meg, men for at bloggleseren skal vite hvor jeg står i forhold til trenerne for NM-finalistene i ishockey 2013: Jeg kjenner dem omtrent like godt og mener å ha god peiling på hva de står for på mange plan.

FRUSTRERT: Stavanger-trener Petter Thoresen raser mot at Roy Johansen ikke har tatt ut Christian Dahl-Andersen til landskampene på hans hjemmebane 7. og 9. februar. Foto: Geir Olsen, VG

ENGAJSERT: Stavanger-trener Petter Thoresen. Foto: Geir Olsen, VG

Espen Knutsen trodde jeg ærlig talt ikke skulle bli ishockeytrener etter endt aktiv karriere. Som spiller virket han bare sånn passe interessert i sporten – helt til han kom inn i garderoben og trådte ut på isen. Da slo et helt spesielt instinkt inn hos Shampo, av typen du bare ser hos de aller ypperste toppidrettsutøverne: Han skulle bare ikke tape.

Eller: han skulle vinne. Noe annet var ikke å snakke om.

På toppen av det hadde han «blikket» som hos en Zinedine Zidane; det spesielle 3D-synet som liksom ser spillets gang fra oven og fra alle andre vinkler. Lenge før medspillerne og motstanderne. I Globen en gang for 13 år siden – under en av SM-finalene – reiste en svensk veterankollega seg opp på pressetribunen og ropte «han er makeløs» (dette var altså på pressetribunen, og min svenske kollega var på jobb).

Likevel trodde jeg ikke han skulle velge å bli trener (jeg anbefalte ham til og med å ta en liten pause fra ishockeyen før han eventuelt valgte det).

Jeg trodde ikke han var nerdete nok til å skulle lykkes. Men det har han gjort, så til de grader at jeg mener han er – i alle fall Norges beste coach: han matcher lagene sine med en kynisk fingerspissfølelse som tilkommer en som er ute etter én ting.

Å vinne.

Norges beste coach sammen med Petter Thoresen, som jeg heller aldri opplevde som spesielt nerdete – bortsett fra på ett område.

Viljen til å vinne.

(PS! Roy Johansen er uten tvil en veldig dyktig trener, kanskje bedre enn Knutsen og Thoresen. Men å trene et landslag og klubblag er to forskjellige ting. Dessuten har Roy Johansen alltid vært nerdete, for å si det litt spøkefullt).

Petter Thoresen som spiller ikke var mer en middels god til noe, men viljen hans til å vinne gjorde at han var god på mange områder. Han har spilt i fem OL-turneringer og vært med i 21 NM-finaler som spiller og trener, og da jeg lørdag etter 4-1 seieren over Vålerenga i NM-finale nummer tre på Jordal spurte om hvor mange han hadde spilt, visste han ikke.

Say no more.

Petter Thoresen er Norges mestvinnende trener.

Med andre ord Norges beste ishockeytrener?

Jo, kanskje – fordi han klarer å skape vinnerlag nærmest uansett forutsetninger med hensyn til spillerutvalg (og gjerne av spillere som liksom ikke er sååååå gode).

På den annen side: Klarer Espen Knutsen å snu den sterkt negative trenden hans Vålerenga har viklet seg inn i de to siste NM-finalekampene og vinne kamp nummer fire på bortebane mandag – og utlikne til 2-2 i kamper – vil det være en stå stor prestasjon (som trener/coach/leder) at jeg vil si remis, uavgjort, poengdeling, like gode.

Da har han nemlig brått klart å snu intern destruktivitet til en slags kollektiv konstruktiv mental balanse, slik Petter Thoresen åpenbart gjorde det etter 1-5 på Jordal Amfi sist tirsdag i finalepremieren.

Stavanger-spillerne gikk fra ikke å tro, til å tro – på én dag.

At de kunne skape sjanser i kraft av egne ferdigheter, og at de var gode nok – bedre enn motstanderen – til å score på dem. De gikk fra å tenke på og grue for «fabelaktige Vålerenga», til å glede seg over egne kvaliteter. De gikk på isen med offensiv tankegang og lyst igjen.

På formiddagen dagen etter kamp to – 4-1 i DNB Arena torsdag – vedgikk Petter Thoresen over en kopp kaffe i pappkrus inne i Stavanger-garderoben at han ikke hadde vært flink nok til å predike den offensive budskap, og at han kanskje gjennom sesongen hadde vært for prinsippfast i kravet om at de skulle gjennomføre morgentreningen – og mer trening sammenliknet med forrige sesong da de vant dobbelt – istedenfor å gi spillerne litt «slack» en gang i mellom.

Han hadde strukket spillernes mentale strikk litt langt. Foran finale tre på Jordal lørdag, skrøt han av dem og passet på at Vålerenga-snakk/snakk om Vålerenga – som de ikke hadde slått på Jordal på tre år – ikke nådde noens ører.

På Jordal 2. april virket alle Vålerenga-spillerne å være større og sterkere enn alle Stavanger-spillerne. På Jordal 6. april – som i Stavanger 4. april – var bildet omvendt: Petter Thoresens Stavanger var det smarte og sterke, Espen Shampo Knutsens Vålerenga det lite smarte og svakere.

Det bildet må Espen Knutsen klare å snu igjen til mandag i DNB Arena, der Vålerenga har gjort til vane aldri å vinne.

Hvordan skal han få det til?

Han begynte så smått med Morten Ask under og etter kamp tre: fortalte VM-veteranen under kampen og for åpen TV 2-mikrofon etter, at han med sine to dumme og selvopptatte utvisninger ødela Vålerengas seiersmuligheter.

Han bør ta tvillingbrødrene Tyler og Justin Donati samme skole: «Vil dere ikke spille for andre enn dere selv og egen tilfredshet, kan dere la være å skifte og sette dere på tribunen».

Tar Vålerengas tre nøkkelspillere opp hansken, for å si det slik, vil plutselig Shampo ha en første og andre rekke som fungerer offensivt – istedenfor en første og andre rekke som ikke gjør det – og to (3. og 4. rekka) som kan konsentrere seg om å slite ut motstanderen uten også å måtte skjele til offensivt feinschmeckerskap (som de ikke er så gode til).

Det vil antakelig få «Årets keeper» Steffen Søberg (22) tilbake på rett spor, slik at han ikke taper keeperduellen mot Stavangers 2. valg Henrik Holm (22) for tredje gang på rad.

Uroen og alt som ikke har virket foran ham i de to siste kampene, har også begynt å prege ham. 0-1 (CDAs vipp i nettaket) og 1-2 (Petter Røste Fossens backhand) lørdag var tydelige tegn på det.

Dette er nok de vanskeligste oppgavene Espen Knutsen har hatt i sine mange år som Vålerenga-trener.

Med seier mandag har han løst dem.

Står det imidlertid 1-3 i kamper i Vålerengas disfavør mandag kveld, har han ikke klart det. Det vil også være bevis for at Petter Thoresen er den beste treneren/lederen og coachen av de to.