Lukket forestilling – norsk ishockey for spesielt interesserte

 

Stavanger Oilers har tatt sjumilssteg på nær alle områder. Det vil hjelpe norsk ishockey lite, hvis de andre klubbene i toppserien lider av handlingslammelse og i beste fall bare er i stand til å halte etter.

Premiere-runden lørdag og søndag ettermiddag er overstått.

44 forestillinger gjenstår, før sluttspillet om et halvt års tid. Mellomspill med opphold i norsk eliteserie: OL i Sotsji  7. til 23. februar, med Norges landslag mot Canada, Finland og Østerrike i det innledende gruppespillet – og et visst håp om kvartfinale.

Det vil i tilfelle skape entusiasme, med oppmerksomhet rettet mot ishockeylandslaget. Vel å merke tidsbegrenset, slik det er i forbindelse med VM på vårparten: TV-rettighetshaver lar seg overraske over seeroppslutning, landslagsspillerne tror nesten ikke egne ører når de får høre hjemmefra at de brer seg ut over opp til flere avissider og nettstedene pøser på med saker og TV-intervjuer.

Men gleden er altså kortvarig.

Er du glad i norsk ishockey, må du resten av året feste lit til at klubbhockeyen leverer et produkt – som det heter i våre dager – attraktivt for mediene (slik at du i parentes bemerket kan lese om det, eller se bilder fra det på TV eller en strømmetjeneste på nettet).

Her starter imidlertid problemene.

For mediene som skal formidle det du eventuelt tror du setter pris på.

Lørdag var jeg i Lørenskog ishall på jobb for VG.

Jeg har rapportert fra ishockeykamper i 28 år. Fra de mest merkverdige kriker og kroker, bokstavelig talt. En gang – høsten 1991, tror jeg – lånte jeg en telefon på kjøkkenet bak pizzaovnen i en restaurant i Frankrike for å lese inn tekst fra en av Norges treningskamper foran Albertville-OL noen måneder senere.

Kokken tok tiden på tellerskrittene med stoppeklokke. Jeg betalte for dem i franske franc. Det ble ikke så mange, fordi «arbeidsplassen» min holdt en temperatur på rundt 50 grader Celsius.  Ett år tidligere, i Jaroslavl 20 mil nord for Moskva (der Jonas Holøs spiller nå), bestakk jeg en babusjka med dollars får at hun skulle åpne telefonlinjen til posthuset – som var eneste forbindelse til telefonsentralen i Moskva.

Da jeg endelig hadde kommet gjennom til Moskva, ble jeg brutt etter fem minutter – midt i innlesningen av saken fra Norge-Jaroslavl – fordi tiden, ifølge stemmen som brøt inn fra Moskva, var ute.

Jeg skal ikke trette deg med flere klagemål. Men det er ikke slike forhold jeg venter å møte i 2013. I alle fall ikke i Norge (jeg ble kastet ut av Luzjniki stadion under friidretts-VM i forrige måned, men det var av en brysk, kranglevoren og bedugget vakt fra et privat securityselskap; russisk stil, for å si det slik/fordomsfullt).

Men skriver du om norsk ishockey, kan det lett skje.

Lørenskog ishall lørdag 14. september 2013, altså. Lørenskog-Tønsberg i Get-ligaen (!).

Aftenposten-kollega Kjetil Flygind og jeg er eneste journalister på pressetribunen denne tidlige kvelden (ca 19.00, tre kvarter etter kampslutt). Lyset slukkes i hallen. Men det er fortsatt mulig å se egne notater. Lyset slukkes helt, og det blir helt umulig å se egne notater og tastatur på PC-en (i motsetning til mora mi – som behersker det i blinde – har jeg aldri lært tøtsjsystemet).

Flygind og jeg roper «heyyyy, slå på lyset – heyyyyyy, heyyyyy».

Ingen respons.

Etter hvert en slags respons: En kvinne fra motsatt side av isen som med utestemme sier «jeg har høye hæler, så jeg kan ikke slå på lyset igjen».

Aftenposten-Flygind ringer Lørenskogs nye administrerende direktør, toppfotballdommer Svein-Erik Edvartsen.  Han blåser antakelig i en eller annen fløyte. Litt lys kommer på, en stemme fra mørket sier at vi kan gå ut en spesiell dør etter at vi er ferdig jobbet.

Den har smekklås.

Hallen er altså stengt. Ingen har tatt høyde for at skrivende presse trenger litt tid for å skrive om det norsk ishockey vil at norsk ishockey skal skrive om.

Nemlig norsk ishockey.

Askerhallen søndag 15. september 2013.

Jeg spør et par kolleger på pressetribunen (verdens dårligste) om hvilket trådløse nettverk som kan benyttes. Svaret er «ett», og det er ganske dårlig – får jeg beskjed om. For meg virker det ikke. Og det passer dårlig, fordi jeg skal levere en sak til VG Nett så fort kampen er slutt.

Jeg treffer Frisks sportsdirektør Tore Jobs i pausen. Han tar action. I andre periode kommer en mann opp og spør om jeg prøver å bruke det trådløse nettverket. Ja, det gjør jeg. Han sier at jeg må bruke kabel.

Jaha, ja.

Okei, jeg har alltid med kabel – men det har ikke min sidemann (som heller ikke kommer inn på det trådløse nettet); hvordan skulle han (i 2013) vite at det var nødvendig.

Tre kvarter etter kampslutt, etter å ha intervjuet Stavanger-trener Petter Thoresen og målpoengkonge Christian Dahl-Andersen, får vi som ennå sitter på pressetribunen – i en mørklagt hall – besøk av en person som sier at vi må forlate hallen.

Fordi den er stengt.

Jeg sier at jeg jobber, med å skrive om noe som har skjedd i den hallen han nå mener er stengt.

Mediestrategien til norske ishockeyklubber har jeg ingen særlig kunnskap om, bortsett fra at Stavanger Oilers leverer en veldig bra statistikkpakke i forbindelse med sine kamper og at bananene og eplebitene på pressetribunen er OK.

Statistikken har jeg ganske ofte hentet journalistiske poenger fra.

Og så vet jeg at de andre klubbene gjerne vil at deres ishockeyforestillinger skal være lukket og for spesielt interesserte.

Hvorfor bry seg så mye med dette; en lang harang om hvor ille det liksom er å dekke norsk ishockey som journalist?

Jo, til stor del fordi ganske mange som angivelig er glad i sporten her i Norge ofte benytter seg av sitt eget digitale nett og nettverk til å klage over manglende dekning av norsk ishockey, i for eksempel VG. Twitter og e-post, you name it. Klagemålene og skjellsordene sitter løst: Norsk presse har ikke peiling, har ikke skjønt en …, burde skamme seg, se til Sverige og NHL osv.

Fortsett med det. Men send også gjerne en melding til klubbene om «slukk ikke lyset» og la være å låse hallen (mannen i Askerhallen kunne fortelle meg at det kun var flaks at jeg ikke måtte sove over der inne, alternativt bryte med ut; sovepose og brekkjern neste gang med andre ord).

TILFELDIGE NOTATER:

# Mads Hansen med to målgivende pasninger, 2+2 for roughing i 1. periode og pluss 2 i +/- for Storhamar mot Sparta (3-1) i første seriekamp etter hjemkomsten fra svenske Brynäs. Jeg tror Vålerenga-Storhamar torsdag kan bli «interessant».

# OL-aktuelle Tommy Kristiansen med to målgivende for Stavanger, OL-bankers Henrik «stay at home» Solberg gjorde 5-1 etter «soloraid».

# Bunnlag-tippede Stjernen slapp inn 12 og Rosenborg seks i åpningskampen. Det blir ikke de siste. Fredrikstad-trener Magnus Sundquist har hatt 600 000 «mindre» å handle for før denne sesongen. Får han dem tilbake, for å si det slik, bør han handle en keeper.

# 1289 tilskuere i første hjemmekamp mot gullfavoritt Stavanger: Frisk bør håpe på fortgang for planlegging av ny ishall i Asker. Michael Hagas backhand til 1-0 bak Ruben Smith var forresten en perle.