Bare litt dopet?

 

Storhamar ble trukket 15 poeng for økonomisk doping. Men ishockeyforbundets straff er betinget. Hamar-klubben får tilbake poengene hvis den før nyttår kan bevise at den ikke er så dopet som først antatt.

Alt for gravid nå, ikke mer gravid enn at det er til å leve med om halvannen måned.

For å bruke et slags positivt bilde på uføret Storhamar er havnet i, sett med forbundets øyne.

Lørenskog startet sesongen med minus 20 poeng i tabellen. Det er straffen for administrativt rot. Konkret: Klubbledelsen klarte ikke å sende inn søknad om klubblisens, det vil si tillatelse til å spille i toppserien.

l-ren0620-copy-jpgl--100Lørenskog har i praksis ikke problemer med økonomien, fordi en privatperson i flere har dekke driftsunderskuddet fra egen lomme. Det dreier seg om titalls millioner, og kan i og for seg kalles økonomisk doping – om enn lovlig.

Fordi overforbruket i form av spiller og trenerlønninger – også kalt spillerkjøp – utstyr, reiser, mat osv belastes en som har råd til å se pengene forsvinne i et stort hull. I motsetning til ordinære kreditorer som går konkurs når de ikke får betalt for sine varer og tjenester.

Spillere er også kreditorer. Når klubben/arbeidsgiveren ikke kan betale dem lønn, må de finne seg en annen jobb.

Det har skjedd i norsk ishockey i alle år, og det skjer fremdeles: 1) spillerne får litt av lønnen, 2) fortsetter å spille fordi de – på tro og ære – er lovt at «pengene kommer/vi har en sponsor på gang» eller 3) tar til takke med det de (ikke) får – og går til en annen klubb (som lover akkurat det samme) så fort sesongen er slutt.

Noen klubber «løser» det ved å la være å betale arbeidsgiveravgift, moms og skatt for spillerne. Slik Rosenborg har gjort.

2periode17002s-jpgis-470 Tønsberg tydde til punktene 2 og 3 da klubbledelsen i forrige uke så seg tvunget til fortelle omverden – og spillerne – at utgiftene har vært langt høyere enn inntektene.

Fredrikstad-klubben Stjernen har vært i samme situasjon i mange år, men er i ferd med å rette opp skuta – økonomisk – mens Sparta gikk på en millionsmell i fjor. Sarpsborg-klubben var inntil da kjent for å være et økonomisk mønsterbruk.

Men så var det altså bare en myte.

Dette beskriver imidlertid en trend i norsk ishockey.

Det er alltid noen, dessverre nær et flertall av toppseriens ti klubber, som kaver i en økonomisk smørje. I korte trekk er det ikke samsvar mellom sportslige ambisjoner og inntekts budsjetteringen. Spillere blir hentet inn for å tilfredsstille (den nye) trenerens krav til sportslig suksess. De viser seg å koste mer enn et, på forhånd, raskt overslag: Flyreiser, bosted, bil, bensin, netto lønn, gardiner, bestikk… det baller på seg.

På spørsmål om hvordan klubbene virkelig har råd til å hente spillere som etter alle solemerker er høyt priset, er svaret gjerne at en «ekstern sponsor» vil betale gildet. Eller en kronerulling. Slik man har hatt på Hamar. Og så kan man selvsagt spørre om ikke det også er økonomisk doping?

sa-3603v-jpgl-rensko-457Storhamar har en stor arena – bygd til 1994-OL – med plass til mange tilskuere, som kan «gi» klubben en god spiller hvis alle ruller en krone eller to inn i «ekstern spiller»-kassa.

Tønsberg har toppserien dårligste arena (ikke verd navnet) med plass til et par hundre tilskuere. Det sier seg selv at «doping-effekten» ikke vil være den samme der. Tønsberg-fansen har satt i gang en kronerulling på Facebook, ved dette nødrop: «Vikingssupport har satt i gang en aksjon for å hjelpe Tønsberg Vikings i en vanskelig tid. Aksjonen går ut på at man kan kjøpe gavebrev hvor pengene går uavkortet til Tønsberg Vikings.»

Resultat: 10 000 kroner inn på kort tid, og en person har faktisk gitt 2000 kroner (leser jeg på Facebook).

Omtrent nok til å betale busstransporten til neste bortekamp mot Lørenskog torsdag.

Det er med andre lenge til ryddeaksjonen i norsk ishockey vil være over.

Ikke bare fordi lederne, som kommer og går, er mer preget av entusiasme enn økonomisk edruelighet. Men også fordi grunnlaget for målet om profesjonell sportslig og økonomisk drift ikke fins. Ishockey-arenaene er som håndballhallene, skur og garasjer som ikke er i stand til å friste et stort publikum til å komme – og enda mindre grad legge igjen penger.

Stavanger er unntaket, som Larvik i håndball.

20120907-dnbarena-16-156Stavanger Oilers kan snart konkurrere med byens fotballag Viking når det gjelder omsetning, og inntektene er allerede høyere – vi snakker millioner – enn utgiftene i DNB Arena med sin utmerkede komfort og servering av skikkelig mat og godt drikke (ikke bare vafler, pølse i brød og lunken kaffe).

Asker har en arena på gang som kan løfte Frisk, Fredrikstad en som kan løfte Stjernen.

Men det er fem-seks år frem i tid.

Vålerenga likeså, med litt kortere «byggetid» – og antakelig (litt) avhengig av OL til Oslo/OL ikke til Oslo i 2022.

Som sagt: Den økonomiske ryddeaksjonen vil ta sin tid.

Til slutt kan jeg ta spørsmålet som du sikkert har stilt høyere lengre opp i teksten: Hvorfor har ikke Storhamar med sitt OL Amfi og toppidrettsmonopol på Hamar klart å drive hockeybusiness uten doping?

Noen har forklart det med gammel moro og dyr leiepris for «egen» hall, fordi det ikke ble satt av nok penger etter den nasjonale festen for 20 år siden til å holde anlegget i gang.

Det er sikkert sant.

Men jeg tror det, på langt nær, er hele svaret på hvorfor klubblederne i Storhamar har brukt penger de ikke har hatt.

Forøvrig, og helt til slutt: Lørenskog har fått vann på mølla, igjen, etter kuvendingen i Storhamar-saken. I ettermiddag sendte LIK ut denne pressemeldingen (forkortet versjon):

Pressmelding poengstraffsaken:

Lørenskog opplever støtte i lovutvalget – saken tas videre

Advokat Erik Flågan:
«Det finnes ingen tidligere praksis på å ilegge poengstraff ved for sent innsendte dokumenter, her er det ingen forutsigbarhet, og vedtaket er truffet på vilkårlighet. Vedtaket til forbundsstyret er etter vår oppfatning som vi hele tiden har hevdet ugyldig.»

Advokat John Christian Elden:
«Å bruke poengstraff som en inkassometode fordi noen er sene med å sende inn papirer er utrolig. Jeg antar at forbundet vil rette seg etter lovutvalgets uttalelse og endre forføyningen til en bot i stedet for et sportslig poengtrekk»

*******************
Lørenskog Ishockeyklubb elite har nå fått uttalelsen fra lovutvalget i Norges Idrettsforbund anledning poengstraffsaken og tar saken videre.

Før sesongen ble Lørenskog Ishockeyklubb elite ilagt en bot på kr. 30.000,- og et poengtrekk på 20 poeng av forbundsstyret på grunn av at klubben leverte klubblisenssøknaden for seint. Lørenskog anket denne avgjørelsen inn for hockeyforbundets appellutvalg. Appellutvalget forkastet Lørenskogs anke. Lørenskog har hele tiden hevdet at forbundet ikke har hjemmelsgrunnlag for å ilegge poengstraff i denne saken. Etter at appellutvalget forkastet anken, anmodet Lørenskog forbundsstyret om at saken ble sendt til lovutvalget i Norges Idrettsforbund (NIF) eller at det ble satt en voldgift. Forbundsstyret nektet dette. Lørenskog valgte da selv å sende inn saken til lovutvalget i NIF. Etter to måneders ventetid har svaret fra lovutvalget kommet.

Den mest sentrale uttalelsen fra lovutvalget er etter Lørenskog Ishockey elites oppfatning denne:

«Lovmessigheten av slike bestemmelser må vurderes etter en konkret helhetsvurdering, der blant annet praksis, hensynet til forutberegnelighet og regelverkets tilgjengelighet vil stå sentralt».

–          Det finnes ingen tidligere praksis på å ilegge poengstraff ved for sent innsendte dokumenter, her er det ingen forutsigbarhet, og vedtaket er truffet på vilkårlighet. Vedtaket til forbundsstyret er etter vår oppfatning som vi hele tiden har hevdet ugyldig, sier advokat Erik Flågan som bistår Lørenskog i poengstraffsaken.

(Det var det).