The Last Gladiators – et slag mot slåssing på isen

 

Scenene der Chris Nilan følger en annen slåsskjempes båre til graven og forteller om smertene som fikk ham til å sette sprøyter med heroin, er mer enn sterke nok til å erkjenne at det ikke lenger fins grunn til å slå et slag for slagsmål på ishockeybanen.

Dokumentarfilmen heter The Last Gladiators. Den er fra 2011 og kan lastes ned fra Viaplay.

suk101-231924-pih-jp-988Chris Nilan (55) ble beryktet og berømt som slåsskjempe i Montreal Canadiens, Boston Bruins og New York Rangers fra 1979 til 1992. Han var hatet og elsket. I Montreal ble amerikaneren fra Boston en folkehelt, og svært populær blant lagkameratene – som blant annet vant sluttspillet om Stanley Cup i 1986 (med eks-Vålerenga/Frisk-spiller/trener Serge Boisvert).

Han ble kalt Knuckles.

En gang ble han utvist ti ganger, i en og samme kamp.

Det er ingen overdrivelse å si at han slåss så fillene føk. Han var en villmann. Fullstendig skruppelløs. Han spilte i NHL i 13 år, i en periode sterkt preget av nettopp slagsmål og slåsskjemper. Flere av dem blir presentert og intervjuet i løpet av den halvannen time lange «The Last Gladiators».

Den er godt fortalt. Men det er en tragisk fortelling.

Om søvnløshet, smerte, skader, operasjoner og hodeskader. Ikke minst det siste. Mest det.

Chris Nilan, Donald Brashear, Marty McSorley, Tony Twist, Bob Probert…. alle er med i dokumentarfilmen.

Den åpner med nærbilder av hendene til Chris Nilan. Det er ikke snakk om «dei mjuke hendane». Nilan forteller om brudd og bitt; ja, en gang forsøkte en motstander å bite av ham en finger og lyktes nesten.

mcsorley-s-hit-1cgjx-314Så er det en sekvens der Marty McSorley, da i Boston Bruins, slår kølla hardt mot hodet og tinningen til Brashear, som går rett ned og blir liggende.

 

McSorley , som «passet på» Wayne Gretzky da begge spilte for Los Angeles Kings, ble dømt for overfall med våpen – men slapp å gå i fengsel.

Chris Nilan ble truet med tiltale av Bostons borgermester da han startet et slagsmål i spillertunnelen utenfor isen.

Men det er ikke disse etterspillene som vil få deg til å tenke – forhåpentligvis – at slagsmål på ishockeybanen er avleggs og tilhører en tid nærmere steinalderen enn vår egen. Det er det gladiatorenes skjebne som gjør.

Chris Nilan klarer ikke overgangen til livet utenfor rampelyset etter at han har lagt opp.

Det går skeis, rett og slett.

Han finner ingen mening i sin nye tilværelse. Chris Nilan, feiret stjerne på isen, forsøker å dempe smertene – de fysiske og mentale – med medikamenter. En hel haug daglig, før han går til sin lokale bar klokken 16.30. Han blir skilt, han setter sitt første skudd heroin.

Han forteller det i dokumentarfilmen,  mens han kjører bil.

Faren hans uttaler at han skulle ønske han aldri hadde spilt ishockey.

Chris Nilan overlever imidlertid, til og med en dramatisk bilulykke.

I dag har han sitt eget radioshow i Montreal, fem ganger i uken. Mot alle odds. For to uker siden kom biografien «Fighting back – The Chris Nilan Story».

obit-probert-ny124-j-467Det gjorde ikke Bob Probert. Han dør etter et hjerteattakk i 2010. Ute i båt sammen med familien sin. 45 år gammel.

Chris Nilan er i begravelsen. Det er en scene i «The Last Gladiators»: Nilan som ser sin kollega bli stedt til hvile.

Familien donerer Proberts hjerne til forskning. Den viser at alle slagene har påført hodet hans alvorlig skade. Det er samme sak med Derek Boogaard, kåret til NHLs «beste» slagsmålkjempe av Sports Illustrated, som jeg intervjuet høsten 2010 med utgangspunktet «du skal passe på Mats Zuccarello» i New York Rangers.

Jody Shelley, Derek BoogaardBoogaard døde ni måneder senere, 28 år gammel. For mye smertestillende og alkohol. Da forskerne undersøkte hjernen hans: for mange slag.

Samme år dør Wade Belak (35) og Rick Rypien (27), for egen hånd som det heter. Begge omtalt som nevekjempere. Begge som følge av langvarig depresjon.

Chris Nilan er også tydelig deprimert. Han oppfattet seg selv som viktig; han syntes det han gjorde var viktig fordi lagkameratene og fansen (spesielt i hockeygale Montreal) syntes det var viktig. Han var en helt, og så var han det ikke lenger. Han hadde også gjort alt, mer enn talentet tilsa, for å bli det.

Det er helt umulig å leve opp til ryktet han skaffet seg på isen, utenfor. Han «prøver», for å si det slik. Men det lar seg ikke forene med sivilisert oppførsel. Slagsmål er «lov» på ishockeybanen, men ikke utenfor. Chris Nilan skjønner liksom ikke det.

Det er den mentale slagsiden. Tomhet.

Den fysiske er like brutal. 30 operasjoner, sier Chris Nilan i et intervju i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien i disse dager.

Nilan begynner å bli gammel og NHL har endret reglene slik at slagsmål a la Knuckles ikke er like ofte forekommende og brutale som de var. Men de er ikke borte. Heller ikke senskadene. Adrian Dater, en av mange journalister som dekker NHL og mener slagsmål som «middel» er datert, har skrevet denne saken om Scott Parker:

http://www.denverpost.com/avalanche/ci_24631033/former-avs-enforcer-scott-parker-battling-effects-concussions

flames-avalanche-hoc-157I korte trekk handler den om 35 år gamle Scott Parker, kalt «The Sheriff» da han brukte nevene for Colorado Avalanche i NHL, som ifølge egen og konas beskrivelse lider av demens. Seks år etter at han ble tvunget til å legge opp. Han glemmer fra det ene øyeblikket til det neste. Han våkner til «hundre brannalarmer», som sitter i hans eget hode. Han fungerer ikke i hverdagen, han blir ofte liggende på sofaen.

Scott Parker var involvert i cirka 400 slåsskamper på isen, han mottok 4000 slag i ansiktet og hodet, han har hatt 20 til 25 hjernerystelser.

Men for all del. Se gjerne «The Last Gladiators». Den er veldig god.