Den norske Botta-myten – og finsk skinnfell

 

SOTSJI (VG) Mange norske ishockeyspillere kunne blitt veldig gode. Bjørn «Botta» Skaare (1958-1989) er en av dem. Han kunne vært tidenes beste.

Men det er han ikke.

I dag mener jeg Mats Zuccarello (26), Espen Knutsen (42) og Patrick Thoresen (30) er tidenes beste norske ishockeyspillere.

Rangordningen? Tja, usikker.

Men på 4. plass plasserer jeg Tore Vikingstad, på bakgrunn av hans tre sesonger i svensk topphockey, ti suksess-sesonger i den tyske toppligaen og tre mål mot Sveits i Vancouver-OL.

skaare-01-jpg198311--634Bjørn Skaare (bildet fra 1983)  kunne vært plassert på topp, foran disse. Men jeg velger «uplassert», fordi han er umulig å plassere. Bjørn Skaare er en myte, på linje med tidligere store skuespillere og forfattere.

Eller fordums TV-stjerner.

Han var en entertainer og suveren soloartist i norsk ishockey. Bjørn Skaare – «Botta» – var et naturlig balltalent. For 40 år siden trente han like mye som norske langrennsløpere i dag. Han brøt seg inn i Furuset-bobla (en slags telt over isen ute på myra ved Strømsveien) og la seg til å sove under is-preparerings-maskinen.

Han trente på natten for å tilpasse seg tidsomstillingen før han skulle reise til USA.

Han trente med bly-belte, som det dykkerne brukte. Han inspirerte sin samtidige generasjon til å gjøre – tilnærmet – det samme. De som ikke gjorde det, sa at han var gæren.

Jeg hadde så vidt sett ham spille da jeg traff ham første gang på begynnelsen av 1970-tallet (1974 kan det ha vært).

Et småguttlag (spillere født 1961/62) sammensatt av spillere fra Furuset og mitt Forward (Gamlebyen og Kampørn) skulle til tyske Landshut (der Erich Kühnhackl var superstjerne) for å spille en internasjonal turnering. Dette var åpenbart før barneidrett-regelens tid.

botta-jpgarkiv-bj-rn-140Vi skulle ta buss fra Furuset-kafeen, der IKEA ligger nå, til Kiel-ferja og Autobahn fra nord til sør. Men én viktig mann hadde ennå ikke dukket opp. Treneren Bjørn «Botta» Skaare, som muligens var 16 år gammel da.

Men, der, der kom han syklende i vill fart på sin DBS Winner på Gamle Strømsvei – men han raste forbi.

Jeg husker ikke hvem som huket tak i ham. Men han var i alle fall treneren vår i Tyskland. Han hadde røde Bauer-skøyter (senere svarte Lange i plast) og fikk trene med A-laget til Landshut (!) mens vi var der.

En stund spilte han også med veldig kort kølle.

Bjørn Botta Skaare var først og fremst fantastisk å se på; han stormet over isen med kraftfulle skjær, og han gleeeed rundt alle motstandere – karakteristisk bredbent.

Og så gjorde han spillere, som knapt kunne skyte, til toppscorere. Han spilte en lekker målgivende pasning når han hadde lyst til det, og scoret seks mål (eller ni?) mot Fredrikstad-klubben Stjernen – når han hadde lyst til det.

Han var også en fantastisk type. Det lyste av ham. Han var intens.

Et fascinerende menneske.

Han møtte på Fornebu (hovedflyplassen) med en liten svart bag i imitert skinn da vi skulle reise til Sarajevo-OL i 1984.

negativ1-jpgishockey-407Han hadde lagt igjen OL-kofferten hjemme. Hva skulle han med den? I bagen hadde han et par bøker med «tungt» innhold. Og en hårføner, hvilket var ganske uvanlig på den tiden – selv om alle hadde hockeysveis og mer enn det.

Til høyre kan du se hvordan vi så ut i 1984: Fra venstre Stephen Foyn, Geir Myhre og undertegnede.

Jeg var på samme lag som ham i Furuset og et OL og B-VM (mulig det var to) for Norge. En gang i Sarpsborgs Sparta Amfi vanket det seiers-bonus i form av pengesedler i konvolutter. Bjørn Skaare ga bort sin til en medspiller han mente trengte pengene bedre enn ham.

En gang ble jeg satt ut av laget foran en NM-semifinale (kan ha vært finale) fordi treneren hevdet jeg var observert litt skjev i skøytene på natten utenfor et kjent etablissement i Oslo sentrum (dette var 25 år før smarttelefonens tid; det fantes ingen bildebevis, kun ryktebørs).

Det var ikke jeg, for å si det slik.

Han fikk spille en kamp for Detroit Red Wings da NHL besto av 17 klubber (arrester meg gjerne hvis det er feil). Han ble behandlet som superstjerne da han spilte for østerrikske Klagenfurt 1981/82 (27 mål på 28 kamper). Drosje-sjåførene i byen hadde festet bilde av ham under sladrespeilet og han hadde reservert stambord (stammtisch) 24/7 i en av byens beste restauranter (men meldte forfall til VM samme sted i 1982).   

Han avsluttet karrieren i Bergen. Av alle steder, vil jeg si. Bergenserne elsket ham, antakelig – og noen av dem omtaler «Botta» som ishockeysportens «Kniksen».

hav7315-jpgskupturer-220Historiene om Bjørn Skaare er selvsagt mange, mange flere. Jeg dekket en landskamp i fotball for Dagbladet da jeg ble fortalt at han hadde omkommet i en bilulykke. Det er så lenge siden at jeg ikke husker hvordan jeg reagerte.

Begravelsen var imidlertid spesiell. Helt i Bjørn «Botta» Skaares ånd.

Ingen på min alder vil glemme ham, mens det om 30 år godt kan tenkes at Mats Zuccarello, Espen «Shampo» Knutsen og Patrick Thoresen for lengst er glemt.

Her er likevel min begrunnelse for at de er tidenes tre beste norske ishockeyspillere (rangert).

450294181-jpgnew-yor-169(1)1) Mats Zuccarello:23 mål/41 målgivende pasninger på 55 kamper svenske Modo 2009/10 (målpoengrekord utenlandske spillere), kåret til ligaens mest verdifulle spiller (Guldhjälmen) av ligaens spillere. Beste målpoengjeger i New York Rangers før OL-oppholdet, Manhattan-klubbens beste løper fra slutten av oktober til 7. februar.

 

2):  Espen Shampo Knutsen: Målpoengrekord (21) i sluttspillet da han ledet Djurgården til mesterskapsgull 1999/2000. 207 NHL-kamper, 11 mål/42 målgivende på 66 kamper første sesong Columbus Blue Jackets 2000/01. Tatt ut til NHLs All Star Game 2002.

blue-jackets-10mxo-j-7873)  Patrick Thoresen: Sluttspillmester for Salavat Juljajev i russiske KHL 2010/11, nest beste målpoengjeger etter Russlands gullvinner Jevgenij Malkin i 2012-VM (7 mål/11 målg på åtte kamper). Flest målpoeng utenlandsk spiller for SKA St. Petersburg (2012/13). 22 mål/41 målgivende pasninger (63 målpoeng) på 48 kamper for sveitsiske Lugano (2008/09).

# Semifinaler i OL-turneringen i ettermiddag. Først Sverige-Finland. Jeg gir finnene 60/40-sjanse til å gå til gullfinalen søndag, mot vinneren USA-Canada (60/40 der også) senere i kveld.

OL-finalen 2006 og OL-finalen 2010 i repriser i semifinalene 2014.

bs106720-jpgishockey-190Finland, OL-bronsevinner for fire år siden, har i mine øyne vært best av de fire til nå. Men det har skjedd tidligere at «de finske løvene» har falt ned som en skinnfell etter sprudlende spill før kampen som virkelig teller.

Det skjedde i Torino-OL 2006.

Foran OL-finalen dengang uttalte jeg kjekt til svenske Aftonbladets TV at svenskene ville få bank. Finland hadde vært og ville være kvikkere og mer entusiastiske. Den spådommen falt platt til jorden.

Finland spilte mye dårligere sammenliknet med deres foregående forrykende kamper: Dom finska lejonen ned som en skinnfell. Sverige vant 3-2, greit.

Med Niklas Lidström, Mats Sundin, Peter Forsberg og «dagens» Henrik Lundqvist, Daniel Alfredsson og Niklas Kronwall. I ettermiddag er fortsatt Teemu Selänne, Kimmo Timonen, Lasse Kukkonen og et par andre fra 2006-laget på isen for Finland.

Men først og fremst har de Tuukka Rask i mål, som sto som en vegg mot Russland.

Det vil si: Hadde.

Rask er ute med forkjølelse. Inn med Kari Lehtonen fra Dallas Stars. Han sto i mål for Finland mot Norge og slapp inn ett av 21 skudd, Per-Åge Skrøders, da hockeygutta fikk seg en leksjon i det jeg vil karakterisere som moderne ishockey.

Lehtonen mot Sveriges super-keeper Henrik Lundqvist. Det blir den store kampen i kampen i kampen nå. Finland og keepere er også en suksess-historie. Finnene får frem den ene topp-målvakten etter den andre.

Finsk presse har startet «psyk-kampen» ved å presentere «King Henrik» som en gjennomhullet ost. Det er bare mus som kan like en slik keeper, er påstanden.

j20092ty-jpgfinland--90Fallhøyden er stor, med andre ord.

Straks får vi vite om Selänne & co takler presset, eller om svenskene i nær vanlig stil liksom kommer bakfra og vokser med oppgaven.